Røkkes store utfordring
Norske bedrifter mener de ikke har råd til å produsere innenlands lenger (sidene 22-30). Er det derfor vi tåler så godt hvordan Kjell Inge Røkkes utpressingstaktikk sikret ham Kværner for en billig penge? Hensikten helliger midlet?
Det er en omfattende eksport av norske industriarbeidsplasser vi dokumenterer i dette nummeret. Det aksellererende tempoet er viktigst. Tydeligvis tviler norske bedriftsledere på at det går an å drive tradisjonell industri på en lønnsom måte i Norge, og i disse uker og måneder teller de på knappene - om de ikke allerede har etablert seg ute.
Grunnene er flere: Det norske lønns- og kostnadsnivået er generelt høyt, vi står foran nok et dyrt lønnsoppgjør og mangelen på arbeidskraft i offentlig sektor peker mot mer av det samme i årene fremover.
Verst sett med industriens øyne er det trolig at regjeringen gjør lite for å stoppe utviklingen mot dyrere produksjon. Selv ikke Høyre-statsrådene har snakket om å bytte skatte- og avgiftslettelser mot lave lønnstillegg ved vårens lønnsoppgjør, for eksempel.
Trolig har vi å gjøre med en bevisst nedbygging av industriarbeidsplasser i Norge, selv om ingen vil vedkjenne seg at de går inn for dagens raske utflytting.
Det er norske eiere og bedriftsledere som står bak. Er det et bevis på at nasjonalt eierskap ikke betyr noe?
Nei. Dette skjer tross alt på en måte som sikrer at de mest interessante arbeidsplassene beholdes i Norge. Ja, bedriftenes overlevelse forutsetter at deler av produksjonen skjer i lavkostland. Den endelige sammensetningen skjer her hjemme sammen med prosjektutviklingen. Nøkkelkompetansen bygges ennå altså opp i Norge - og er langt å foretrekke fremfor utflytting av hovedkontorer og forskningsbasert virksomhet (en parallell: den tidligere Volvo-sjefen Søren Gyll har nå bedt om fellesdugnad i Sverige for å stoppe de utenlandske oppkjøpene av svenske bedrifter og ditto flytting av hovedkontorer).
De store forventningene til Kjell Inge Røkkes inntog i Kværner er blant annet knyttet til at arbeidsplassene ved fire store offshoreverft (Rosenberg, Egersund, Verdal og Stord) beholdes der de er. Men det kan bli vanskelig å innfri. Til tross for at Røkke har reddet mange norske Aker-arbeidsplasser blant annet ved å bygge skrog i Romania (se ØR 16/2000), tror jeg han fort vil finne behov for nedbemanning (selv om LO har fått forsikringer om det motsatte).
Her kan han vise til den utflyttingen som nå skjer av lignende produksjon - og hva om oljeinvesteringene skulle falle kjapt dersom oljeprisen stuper?
Derfor kan de som nå unnskylder de ufine metodene i Kværner-krigen, raskt få et nytt lærestykke i hvordan vår nye industrikonge kjører rå sololøp. Når Røkke nå snakker om hvor viktig det er å sikre arbeidsplassene, er det jo viktig å huske på at han truet med å si opp alle gjennom konkurs av Kværner. Før han fikk viljen sin.
Men for all del: Etter måneder med «borgerkrig» i Kværner var det viktig å få en avklaring. En norsk eier vil alltid sikre mer nærhet til de norske virksomhetene, og er derfor å foretrekke.
Så får vi se om «nye Røkke» mener alvor med de nye favorittordene: Ansvar, industriell langsiktighet og aksjonærfellesskap.
Eller om gammel vane er vond å vende og nye utpressingsmetoder blir tatt i bruk når problemene tårner seg opp?
Spennende er det. Klarer Røkke å holde på sin nyvunne heltestatus i det nye året? Vi i ØR skal følge med.
God høytid!
