Puls & Trend: Skal selv ha bank
Gården på hjørnet av H Street og Pennsylvania Avenue i Washington nr 1818 som huser Verdensbanken, ligger bare et steinkast fra Pengefondet. Alle skjønner at «å minimalisere avstanden for steinkastere» er en typisk økonomisk betraktningsmåte. Her passer det bra, fordi begge to har vært gjenstand for både demonstrasjoner og steinkasting de senere år. Ja, Verdensbanken har endog økt de offentlige utgifter i Norge ved å sprenge årets politibudsjett i Oslo.
Dette er paradoksalt, for «Banken» og «Fondet» som de kalles blant kjente, gjerne har stått for det stikk motsatte, nemlig mindre og bedre offentlig pengebruk. For med pengene fra dem følger det gjerne gode råd eller iallfall velmente råd.
Banken og Fondet ble etablert i 1944 som pillarene i Bretton Woods-systemet. Keynes var en av hovedarkitektene. Bankens fulle navn var The International Bank for Reconstruction and Development. Den skulle bidra til gjenreisningen etter andre verdenskrig. Senere har den fått en sentral rolle i utviklingen av fattige land og er blitt noe langt mer enn en utlånsinstitusjon den finansierer nå alt fra fagopplæring til AIDS-bekjempelse.
Adam Smith stilte et enkelt, men fundamentalt spørsmål: Hvordan øke nasjonenes velstand? Hovedsvaret var at staten måtte garantere privat eiendom og bruke sin makt til å skape og sikre konkurranse. Hvis varer og tjenester fritt kunne utveksles, ville de beste produkter utvikles og fremstilles på de best egnete steder til de minste kostnader. Ressursene ville utnyttes på beste vis og alle ville bli bedre stilt. Samtidig understreket Smith at man ikke kunne la alle transaksjoner løpe på markedet. Hverken stemmesedler eller domsbeslutninger kan gjøres til gjenstand for kjøp eller salg, for da vil de som har penger kjøpe seg ut av systemet og utbytte resten.
Adam Smiths lære ligger til grunn for svært mye av den økonomiske politikk som verdens land har fulgt og ført. Og nasjonenes velstand har økt. Likevel: et hovedproblem i dagens verden er at svært mange av de land vi kaller «utviklingsland» i virkeligheten ikke utvikles, men stagnerer ja, i flere er velferden sunket. Her er paradokset: Noen hevder at de to institusjonene som ble etablert ved Bretton Woods er en årsak til stagnasjonen. Mer enn det: Den skarpeste kritiker, er Bankens tidligere sjefsøkonom, Joseph E. Stiglitz, i boken Globalization and Its Discontents (New York: Norton, 2002)
I 1960-årene, under kolonifrigjøringen, var optimismen stor. Historikeren Alexander Gerschenkron mente at de land som hang etter fort kunne hente seg opp ved å kopiere de nyeste teknologier (en idé om «latecomers advantage» som også Trotsky hadde hatt). Økonomen Simon Kuznet hevdet at forskjellene mellom i- og u-land først ville øke, og så avta han fikk Nobelprisen. Albert Hirschman mente at toleransen for ulikhet ville bli større i den første utviklingsfasen der noen rykket fra, og dermed var Kuznets tese sosialt akseptabel. W.W. Rostow skrev en bok der «take-off» var nøkkelbegrepet. Men optimismen til tross: mange land har aldri kommet seg bortover rullebanen.
I Reagan-perioden, ble et nytt paradigme for utviklingshjelp knesatt av Verdensbanken og særlig av Pengefondet. Det går under navn av «The Washington consensus»: kravene et land må oppfylle for å få lån. De viktigste var: streng budsjettdisiplin, liberalisering av renten, en konkurransedyktig valutakurs, liberalisering av handel, privatisering, avregulering, sikring av privat eiendomsrett og åpning for investeringer fra utlandet. Spissformuleringen var: liberaliser sterkt, privatiser fort, og vær tøff i finans- og pengepolitikken. Riktignok var bedre innretting av offentlige utgifter mot helse og utdanning og skattereformer også det. Likevel har en mann som Geogre Soros myntet begrepet «markedsfundamentalisme» for å beskrive paradigmet.
Men det best artikulerte angrepet på det, kommer altså fra Joseph Stiglitz. Han er ingen smågutt. Han fikk Nobelprisen i fjor, han har skrevet om det meste og er en av grunnleggerne av informasjonsøkonomi. Han var en sentral rådgiver for president Clinton og sjefsøkonom i Banken fra 1997 til 2000.
Stiglitz teser kan man røft sammenfatte slik:
1) Moderat inflasjon er ikke skadelig.
2) Overdrevet anti-inflasjonspolitikk kan redusere økonomisk vekst.
3) Budsjettunderskudd kan være OK og makroøkonomisk stabilitet i seg selv er et feil mål.
4) Privatiseringsadvokatene overdriver fordeler og undervurderer ulemper.
5) Konkurranse, ikke privat eiendom er det sentrale.
6) Markeder er ikke alltid bedre enn staten.
7) Overlatt til seg selv vil markeder gi underinvestering i human-kapital og teknologi.
8) For utvikling er grunnutdanning ikke nok høyere utdanning av teknologer og profesjoner som kan importere idéer er nødvendig.
9) Liberalisering er blitt et dogme som kan hindre et bedre finanssystem.
10) Det bør tas like mye hensyn til verdens fattigfolk som til kreditorer.
11) «Sjokkterapi» kan gjøre mer skade enn gagn.
Stigliz skriver: «Recent advances in economic theory have shown that whenever information is imperfect and markets incomplete, which is to say always, and especially in developing countries, then the invisible hand works most imperfectly.»
For å skjønne verden og hvis man har lyst til å tirre Blindern-latinenerne, som er så godt som alle norske sosialøkonomer og deres våpendragere i avisredaksjonene er Stiglitz bok et must.
Gudmund Hernes orienterer om nye bøker, ny kunnskap - nye trender.
