Protestvalg på bestilling

Det kommer nok snart en nedtur. Som på 30-tallet, da folk måtte tigge. Slik ordla de gamle seg i min oppvekst. Det daglige brød skal tjenes i sitt ansikts sved, var deres ledetråd. Arne Garborgs dikt «Om pengar» deres meningsforråd:

«Ein kan kjøpa seg
mat, men ikke mathug,
dropar, men ikkje helse,
mjuke senger, men ikkje svevn,
lærdom, men ikkje vit,
stas, men ikkje venleik»
Slik fortsetter det til sluttens punchline:
«Skalet av alle ting kan ein få for pengar
Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal».

Dette var småfolks trøst i en knapp tid. Og den har overlevd til i dag. Jeg husker hvor godt de moret seg da bobleøkonomien sprakk på 80-tallet, slik at dårlige kunder sendte bankene på dynga. Hva var det jeg sa!

Men merkelig nok er det på elitenivå holdningene er mest utbredt i dag. Eliten ruster seg med de samme ordene. På rekke og rad har de stått frem med bekymret mine i denne valgkampen. Den norske velger er arrogant, bortskjemt, velfødd, selvopptatt, grådig, navlebeskuende, isolasjonistisk - folket er blitt en populistisk hengemyr som trekker ellers fornuftige politikere ned i løftenes milliardmyr. Ja, det er nærmest ikke ende på rynkede bryn og bekymrede miner. Enten det er vanlige bladfyker, professorer eller biskoper som er ute med pekefingeren, budskapet er felles på tvers av partigrensene: Glem dette uverdige pengepreiket. Landet kommer til å gå av skaftet.

Men for dagens bebreidere handler det ikke om trøst. De har naturligvis skodd seg på oppgangen i boligmarkedet, kan betale drøye 3000 per barnehageplass, kjøper seg tur i det private helsemarkedet, kan betale en halv million for en god bil. Eller lar firmaet betale også den neste økningen i bomringprisene.

Det betyr ikke så mye at spriten koster fem ganger så mye som i utlandet når det er på flyplassene du kjøper den.

Nei, dette er ikke trøst, men handler om avstand mellom de der oppe og hverdagens slitere. Slikt blir det mistillit av.

Jeg synes ikke det er det spor rart at det blir tidenes protestvalg når det liksom ikke er fint nok å diskutere hva våre milliardoverskudd skal brukes til. Selv om dette skrives på valgdagen, er det bare å konstatere at oppegående mennesker har vurdert å stemme på et rent tulleparti (Det Politiske Parti) eller Bastesens kystvakter. Dette må være politisk desperasjon, og er kanskje like viktig som at SV er det partiet som har fått låne de fleste oppgitte ved dette valget (selv trodde jeg Frp skulle havne rett i underkant av 20 prosent).

Heldigvis har vi Statistisk sentralbyrå som kan regne nøkternt på tall. Helt på oppløpssiden i valgkampen smalt de til mot pekefingergjengen. Vi kan få i pose og sekk. Vi kan øke de offentlige utgiftene samtidig som vi kutter i skatter og avgifter. Uten at landet går under, kvalt av høye renter og lønninger. Best er det å satse like sterkt på økt offentlig aktivitet, skattelette og momskutt.

Da kan vi utrydde barnefattigdommen i Norge (ifølge SSB koster det bare en milliard kroner) samtidig som vi verner om den eksportindustrien vi skal leve av etter at oljen tar slutt om en 50 til 100 år.

Nei, det er bare å slå fast med Kristin Halvorsens ord: Det er jammen bra det er valgkamp av og til! For ellers ville storpartiene fortsatt konkurransen om å øke oljefondet mest mulig.

Folk forlanger faktisk at noe blir gjort med dagens problemer. Og de løses ikke ved at avgiftene forblir på verdensrekordnivå.

Bare det partiet som i fremtiden klarer å gi en helhetlig plan for hvordan vi kan godtgjøre oss vår nye økonomiske handlingsfrihet, vil få aksept fra det brede lag av folket. Det er min påstand. Så får eliten leve på Garborgs pengeaversjon - og slikke sine sår etter et valg der de har fått den protesten de selv har bestilt.

Det blir falskt når verdens rikeste land lever på en konstant bekymring for hva galt rikdommen kan påføre oss.