Politikk og markedsmakt
Forrige år var et vekstår for landets storbedrifter. Det dokumenteres i vår store reportasje om landets 100 største bedrifter. I samme reportasje fastslår vi at de største blant de store har fått en enda mer dominerende stilling på få år. Strukturen i næringslivet har endret seg dramatisk. Det er blitt en enorm konsentrasjon av makt og innflytelse. De store bedriftene kan på en helt annen måte enn før bygge opp et apparat for å påvirke politikere og presse, og denne anledningen har de benyttet seg av. De største selskapene har en utredningskapasitet som selv statlige myndigheter har problemer med å matche. Det betyr at de kan påvirke beslutningstakere ved å sende dem såkalte saklige og faglige innspill, som av og til er nyttige for beslutningstakerne, men som like ofte er til favør for den aktuelle bedrift på bekostning av andre.
Markedsmakt er et demokratisk problem i næringslivet. Den arter seg på ulike måter. Statoil har enorm makt som innkjøper. DnBNORs makt er annerledes; den utøves overfor konkurrenter og kunder. Telenor har en tredje type dominans gjennom sin kombinerte stilling som markedsaktør og forvalter av fellesoppgaver fra monopoltiden. Alle tre har en utredningskompetanse som gir dem uforholdsmessig stor innflytelse når viktige politiske avgjørelser tas. Det er ikke vanskelig å mene at slike bedrifter har betenkelig stor innflytelse. Men samtidig har Norge det uløselige dilemmaet at det som er stort i Norge er lite i verden. Et argument for å tillate oppkjøp og fusjoner som gir betenkelig stor innflytelse på hjemmemarkedet, er at selskap må vokse for å unngå å bli slukt av utenlandske bedrifter. Det argumentet er i de fleste tilfeller nonsens, og kan snus rundt. Hvis man tillater norske selskaper å bli store nok, blir de mer interessante oppkjøpskandidater for de internasjonale kjempene.
Vi mener likevel at det er bra at vi har foretak som vokser seg store og sterke. Det må til for å hevde seg internasjonalt. På svært mange områder krever produktutvikling og evne til markedspenetrering ressurser som mindre bedrifter ikke har. Våre storbedrifter hjelper også mange av sine mindre leverandører og samarbeidspartnere ut i større markeder. Gjennom sine kvalitetskrav til norske leverandører tvinger de mindre norske bedrifter til å løfte seg etter håret for å bli bedre. Dette er bra for norsk næringsliv og økonomi. Men det er også eksempler på at de store misbruker sin makt og forøder bedriftsmiljøet rundt seg. Denne dualismen må vi leve med.
Derimot må det ikke være slik at landets politiske ledelse står uten evne til å legge til rette for mest mulig effektiv verdiskapning til færrest mulige omkostninger. Regjeringen, og de politiske partiene, har ingen bevisst storbedriftspolitikk. Heller ingen småbedriftspolitikk. Konkurransepolitikken vil være viktig her, og da dreier det seg ikke bare om regler, styresmaktene må ha en gjennomtenkt holdning til hva som er uakseptabel markedsmakt på ulike områder. I dag er praksisen å reagere på hendelser i stedet for å være proaktiv. Resultatet er at viktige beslutninger blir tatt ad hoc. Dessverre fungerer heller ikke Konkurransetilsynet optimalt, antakelig på grunn av for små ressurser, og muligens på grunn av for sterk binding til sine politiske overordnede.
En god næringspolitikk vil også være at man på alle viktige områder har klart for seg forskjellene mellom behovene til små og store bedrifter. Det er ingen naturlov at en rekke småbedrifter skal «ofres» hver gang skattesystemet revideres. Det er heller ikke nødvendig å skreddersy mesteparten av forskningsstøtten til store bedrifter. Vi mener ikke at politikerne skal tenke for bedriftslederne, men de bør forberede seg slik at de kan handle rasjonelt i forhold til viktige dilemmaer. Politikk er å finne løsninger og å prioritere. Begge deler gjøres best hvis de viktigste problemstillingene er gjennomtenkt på forhånd. Og det er de dessverre ikke i dag.
