Pinglete lovverk

Tirsdag 19. oktober ila tingretten Trond Kristoffersen tidenes lengste bedrageridom. Ni år. Samtidig mente advokat Thomas Klevenberg, som forsvarer Kristoffersens våpendrager i Finance Credit, Torgeir Stensrud, at hans klient bør få mildere straff fordi han samarbeider med politiet, og følgelig gjør etterforskningen lettere. For noe tull. Forbrytelser koster oss enormt mye. Det er dyrt å etterforske dem og det koster mye å fø på forbryterne når de sitter i fengsel. Men den høyeste kostnaden er alt vi må gjøre for å beskytte oss mot kriminelle. Det går på alt fra å holde oss med et stort politivesen til dørlåser, kompliserte rutiner, dataløsninger og byggverk. Det har også store menneskelige kostnader å være offer for forbrytelser. Det er på tide å slutte med den snillistiske behandlingen av uvesenet.

Vi har ingen oppfatning av hvor skyldige Kristoffersen og Stensrud er eller hvor lang straff de bør ha, men vi fastslår at advokat Klevenberg har feil utgangspunkt. En forbryter som samarbeider med politiet om oppklaring av en sak etter at han er avslørt, bør ikke få mildere straff. Han bør få den straffen lovgiverne mener en slik forbrytelse skal ha uavhengig av om han samarbeider eller ikke.

Vi foreslår at justisminister Odd Einar Dørum vurderer virkningen av en lov som bestemmer at forbrytere ikke skal slippes ut av fengsel før de har bidratt med det de kan for å få kriminalsaken sin oppklart når det gjelder deres medvirkning i saken, slik at tyvegods bringes til rette og bakmenn og helere tas. La oss ta tyveriet av Edvard Munchs malerier som eksempel, og tenke oss at tyvene blir funnet og dømt, men at de ikke bidrar til at maleriene blir funnet. Da skal de når dommen er sonet ferdig, bli innkalt til en dommer, som forteller dem at de ikke har bidratt til å oppklare saken fullt ut, og at de må sitte i fengsel til de har gitt all den relevante informasjon de sitter inne med for oppklaring av saken. I vårt eksempel vil det si til maleriene er funnet og helerne er tatt. Fra da av skal det også være slutt på permisjoner fra fengslingen. Hvis de fortsatt nekter å samarbeide, skal de hver sjette måned møte for en dommer for å gjennomgå samme prosedyre. Og slik kan årene gå en stund fremover, til saken eventuelt blir oppklart uten deres medvirkning.

Hvorfor skal vi slippe dem ut ellers? De har selv valget. På den måten vil samfunnet spare betydelige ressurser i oppklaring av saker, flere forbrytelser vil bli oppklart og det vil bli svært mye vanskeligere å bygge opp organisert kriminalitet.

Det viktigste motargumentet mot dette forslaget er at det i mange saker kan være vanskelig å bevise at skurkene ikke har bidratt fullt ut, men kravene til bevis for at de ikke bidrar til oppklaring må naturligvis være like strenge som andre beviskrav. Denne innvendingen, som går på rettssikkerhet, er såpass tung at vi derfor i første omgang nøyer oss med å forslå å vurdere en slik bestemmelse. Å la være å vurdere det, er å gi etter for forbryterne.

Det må også gjøres noe med advokatstanden. Det er en ikke uvanlig holdning blant advokater at de i gitte situasjoner bør kunne lyve til fordel for klienten. Mange advokater gjør også det beste de kan for å tåkelegge fakta i kriminalsaker fordi de mener det vil gagne klienten deres best. Det bør være nulltoleranse overfor en slik praksis. Stortinget bør umiddelbart vedta et lovverk som presiserer at en advokats oppgave er å gjøre det beste han eller hun kan for å frembinge den fulle og hele sannhet, og at advokater som blir tatt for å lyve i en rettssak skal miste retten til å fungere som advokat.