Perspektiv: Vi må verge frihandelen

Et mål for det internasjonale økonomiske samarbeid i tiden etter 1945 var å få alle land med på å avvikle sine importrestriksjoner. Begrunnelsen var at en friere internasjonal handel ville gjøre gjenreisingen lettere og stimulere vekstprosessen.

I løpet av de år som er gått siden 1945, har den økonomiske vekst vært meget sterk, ikke bare i de land som allerede i utgangspunktet var ganske velstående. Vekstprosessene er også kommet i gang i tidligere meget fattige land. Ett resultat av den økonomiske fremgang er at levealderen er økt betraktelig, både fordi barnedødeligheten er blitt vesentlig redusert og fordi økt kjøpekraft har bedret ernæringssituasjonen. Sulten er redusert eller fjernet i mange land.

Den sterke økonomiske vekst har skjedd samtidig med en enda sterkere vekst i den internasjonale handel. Veksten har krevd betydelige omstillinger. I alle land har man måttet legge ned virksomheter som ikke kaster nok av seg, og arbeidskraft og kapital er gradvis overført til mer lønnsomme aktiviteter. De ulønnsomme næringer og bedrifter og de som mister arbeidsplassene sine, forsøker ofte å presse sine politiske myndigheter til å beskytte seg mot konkurransen fra utlandet eller til å støtte seg på andre måter. Selv om politikerne forstår at frihandel gir oss store fordeler på lengre sikt, gir de av og til etter for kravene om proteksjonistiske tiltak. Det anses som politisk fordelaktig på kort sikt. Det er i første rekke jordbruket som blir beskyttet, i Norge og i nesten alle rike land.

Det er enkelte tegn på at den proteksjonistiske jordbrukspolitikk er under et visst politisk press, fordi det er så altfor åpenbart at den påfører forbrukerne store kostnader. Dessuten skader vår jordbruksstøtte de fattige land. Disse lands beste sjanse til å skape økonomisk fremgang består ofte i å eksportere sine jordbruksprodukter til de rike land. Denne muligheten blir fratatt dem på grunn av de rike lands importrestriksjoner. Verre er det kanskje at de rike lands jordbruksstøtte fører til overproduksjon som periodevis blir dumpet i de fattige land (under betegnelsen «matvarehjelp»), noe som ødelegger jordbruksøkonomien i disse landene.

Det er i første rekke USAs og EUs tiltak for å beskytte sine jordbrukere som tiltrekker seg oppmerksomhet, men de største synderne er Norge, Sveits og Japan. Under de handelsforhandlinger som foregikk i Cancun i Mexico for kort tid siden, viste imidlertid både USA og EU (men ikke Norge) en viss vilje til å avvikle sine proteksjonistiske restriksjoner, men mange land, blant dem Brasil, syntes ikke at de rike land gikk langt nok, og forhandlingene ble brutt.

Man skulle tro at den proteksjonistiske politikk Norge og andre rike land praktiserer, ville være et klart mål for indignert kritikk fra mange hold, ikke minst fra dem som ellers kjemper harde kamper mot urettferdighet. Så opplever man at de forsøk som tross alt gjøres for å få fjernet urimelige handelsrestriksjoner og for å få frihandelsprosessen i gang igjen, møter enorm motstand fra diverse «fremskrittvennlige» organisasjoner, som har fått for seg at problemet ikke er proteksjonismen, men frihandelen selv. Deres kamp mot globalisering og deres forsvar av nasjonale spesialiteter vil kunne påføre de fattige land store skader.

Frihandelen har gitt oss store økonomiske fordeler, men påfører oss også forpliktelser. Vi må stadig omstille oss. Enkelte håper på at vi kan plukke fritt på øverste hylle og nøye oss med fordelene og velge bort ulempene. Men hvis mange land fører en slik politikk, settes selve frihandelen i fare. Da vil vi kunne gli inn i et system med et villniss av nasjonale handelsrestriksjoner. Det ville koste Norge dyrt.

Egil Bakke, direktør for Konkurransetilsynet (Pristilsynet) fra 1983 til 1995, er forsker ved Senter for Medieøkonomi ved Handelshøyskolen BI. Han var formann for OECDs konkurransekomites Working Party On Competition and International Trade (1986-1995) og har forelest om markedsteori og konkurransepolitikk i blant annet Beijing, Moskva, Mexico City og Nairobi. Bakke er cand.oecon fra Universitet i Oslo. Han har tidligere arbeidet i Norges Industriforbund og Finans-, Industri- og Forbrukerdepartementene.