Perspektiv: Vår nasjonale transportplan
Norsk samferdselspolitikk har i lang tid vært preget av to politiske bindinger. For det første er den i praksis blitt utformet som et virkemiddel i distriktspolitikken. Politikkens mål har ikke vært å dekke kommunikasjonsbehovet der folk bor, men der politikerne ønsker at folk skal bo. For det andre er politikken preget av en nasjonalromantisk jernbaneforelskelse. Politikerne later til å tro at jernbanen er et sentralt ledd i vårt samferdselssystem. I virkeligheten er jernbanen en marginal transportør i Norge, både hva gjelder persontransport og godstransport. Det er derfor spennende å sjekke i hvilken grad regjeringen, i den transportplan den nylig har lagt frem, har klart å løsrive seg fra disse tradisjonelle bindingene. Svaret er: Bare i ganske liten grad.
Det er nok mange uttalelser i meldingen som indikerer vilje til å utvikle en effektiv og lønnsom samferdselsstruktur. Det understrekes blant annet at det må satses på å øke transportkapasiteten der behovet er størst og der det i dag er store gap mellom etterspørsel og tilbud, og det påpekes også at det må satses på å avvikle transportkøene til og fra de sentrale byområder. Disse uttalelser gir inntrykk av å være noe halvhjertede.
En stor del av de midler som etter planen skal gå til jernbanen i årene fremover, går med til å anlegge fire spor mellom Asker og Sandvika. Tanken er at med fire spor på denne strekningen vil det være mulig å drive lokaltrafikk uten at fjerntogene hindres. Men i anleggsperioden vil jernbanens lokaltransporttilbud svekkes. Etter at første anleggsperiode er over, vil flaskehalsen trolig bare være forskjøvet, for fra Sandvika til Oslo vil det fortsatt i lang tid bare være to spor. Det som ville øke jernbanens anvendelighet, ville være å kutte ned på antall fjerntog, slik at det jernbanenett vi allerede har, kan brukes til å betjene lokaltrafikkbehovet. Overføring av fjerntransport av personer fra bane til ekspressbusser ville dessuten være lønnsomt i seg selv. I meldingen er det ingen antydning om at dette overveies.
Det synes dessuten å være en rådende politisk sannhet at man ikke kan fjerne bilkøene ved å bygge flere veier. Det vil bare lokke enda flere bilister ut på veien, heter det. Det er mange land med større biltrafikk enn hos oss, hvor veikapasiteten er tilstrekkelig utbygd og hvor køproblemene er minimale. En kan derfor ikke se bort fra at veiutbygging faktisk løser et transportbehov! Et viktig poeng i denne sammenheng er at bilkøene omkring Oslo og ellers, er et uttrykk for trafikkantenes preferanser. De velger å kjøre i kø fordi dette ubehagelige alternativet tross alt løser deres transportbehov bedre enn de andre foreliggende muligheter. Investeringer for å øke veikapasiteten der det er køer vil således ikke bare føre til mer effektivitet, men vil også gi en betydelig velferdsgevinst.
Selv om økte veiinvesteringer synes å være en naturlig måte å løse transportoppgaver på, strider dette mot den politiske oppfatning at økt bilisme er uønsket fordi den skaper miljøproblemer. Men all transport har miljøeffekter, og i forhold til den begrensede transport jernbanen utfører, er jernbanen ikke spesielt miljøvennlig. Moderne ekspressbusser vil kreve mindre energi pr. personkilometer enn jernbanen og vil dessuten være billigere og raskere. Dette kunne i tillegg bidra til å vri transporten over fra fly til vei, noe som også ville ha gunstige miljøvirkninger. Like viktig må være at dagens begrensede jernbanetransport koster samfunnet rundt seks milliarder kroner hvert år. Med dagens priser og avgifter er veiinvesteringer og bilisme en gullgruve for myndighetene. Milliarder årlig spart på å avvikle fjerntrafikken på jernbane og langt flere milliarder årlig tjent på økt veitrafikk vil kunne finansiere mange miljøtiltak.
Egil Bakke, direktør for Konkurransetilsynet (Pristilsynet) fra 1983 til 1995, er forsker ved Senter for Medieøkonomi ved Handelshøyskolen BI. Han var formann for OECDs konkurransekomites Working Party On Competition and International Trade (1986-1995) og har forelest om markedsteori og konkurransepolitikk i blant annet Beijing, Moskva, Mexico City og Nairobi. Bakke er cand.oecon fra Universitetet i Oslo. Han har tidligere arbeidet i Norges Industriforbund og Finans-, Industri- og Forbrukerdepartementene.
