Perspektiv: U-hjelpens sørgelige historie

Den vestlige verden har nå drevet u-hjelp i mer enn 50 år. I disse 50 år er mye kapital blitt overført, som gaver og på kommersiell basis. I tillegg har de utviklede land ytet teknisk bistand. Allikevel fremstilles fortsatt den tredje verdens fattigdom som vår tids største problem. Hvis det er riktig, må man trygt kunne slå fast at u-hjelpen har vært mislykket.

Dette blir litt indirekte innrømmet av u-hjelpens mange forkjempere. Opprinnelig var den rådende tanke at u-hjelpen skulle føre til økonomisk vekst ved å finansiere enkelte store nøkkelbedrifter, smelteverk, kraftverk o.l. Men det ble snart klart at slike tiltak ikke ledet til målet. Så la man om og fremholt at det var infrastruktur det måtte satses på, veier, havner, flyplasser. Men resultatene var like sørgelige. Så skiftet man sikte nok engang og satset på utdanning. Senere, etter hvert som det ble innrømmet at man sto like langt fra målet som før, ble begrunnelsen for hvorfor vi drev med u-hjelp forandret mange ganger.

Det er meget mulig at u-hjelpen nå blir drevet mer fornuftig enn tidligere, men det er ikke mulig å lukke øynene for at den bærende idé var og er gal. U-hjelpens teori, slik den i 1950-årene ble forklart bl.a. av den svenske økonom og politiker Gunnar Myrdal, gikk ut på at u-landenes fattigdom var så stor at de ikke selv ville være i stand til å frembringe den sparing de måtte skaffe til veie for å kunne finansiere nødvendige investeringer. Flere av de teoretikere som begrunnet u-hjelpen på denne måten, la også til at det var ikke nok bare å overføre kapital, men kapitalbruken måtte styres: Det var behov for planøkonomi.

Det var flere feil ved denne begrunnelse. Den ene var troen på at de fattige land ikke ville klare å generere nok sparing. Erfaring fra land som har fått til vekst viser at de fattige land er i stand til å finansiere de gradvise små forbedringer som til slutt kan resultere i vekst. Den andre feilen som ble gjort var en konsekvens av selve planøkonomien. Man satset på prisregulering og på kapitalintensive foretak og nedvurderte og nedprioriterte handelen. Handel ble sett på som en fordyrende omkostning, men er i realiteten av stor betydning for innovasjon og effektiv ressursbruk.

Den avgjørende feil, som fortsatt karakteriserer u-hjelpen, er at den hviler på en forutsetning om et effektivt statsapparat som ikke finnes. Det er derfor de er u-land: De har ikke klart å etablere de statsrettslige forutsetninger for vekst. Av og til svikter også viljen. De politiske herskere i u-landene ønsker ikke u-hjelp for å bringe «landet» sitt ut av fattigdom, men for å få inntekter slik at de kan betale de stammer de er avhengige av for å beholde makten. Det blir nå stadig oftere påpekt at u-hjelpen driver inn kiler i de fattige land. Den skaper urimelige inntektsforskjeller mellom herskerne og deres undersåtter.

Konklusjonen synes å være at forutsetningen for å få til vekst i u-landene, er at de selv skaper de politiske forutsetninger for vekst. De må sørge for ro og orden, rettssikkerhet, beskytte eiendomsretten og fjerne korrupsjon. Det er først når disse forhold er skapt av u-landene selv, at de kan nyttiggjøre seg kapitaloverføringer fra rike land. Men da vil de trolig ikke trenge til slike gaver. Det som vil hjelpe dem mer enn noe annet tiltak vil være at de rike land åpner sine markeder for den eksport de måtte være i stand til å få til. Det er særlig det importvern de rike land har etablert for å beskytte sitt jordbruk, som er til skade for u-landene.

Egil Bakke, direktør for Konkurransetilsynet (Pristilsynet) fra 1983 til 1995, er forsker ved Senter for Medieøkonomi ved Handelshøyskolen BI. Han var formann for OECDs konkurransekomites Working Party On Competition and International Trade (1986-1995) og har forelest om markedsteori og konkurransepolitikk i blant annet Beijing, Moskva, Mexico City og Nairobi. Bakke er cand.oecon fra Universitet i Oslo. Han har tidligere arbeidet i Norges Industriforbund og Finans-, Industri- og Forbrukerdepartementene.