Perspektiv: Tragedien i Zimbabwe

Nesten 25 år etter at Zimbabwe fikk formelt selvstyre og flertallsdemokrati, er landet på randen av en av Afrikas verste sultkatastrofer.

Takket være en økonomisk politikk som systematisk har ødelagt tradisjonell verdiskapning, har mer enn 60 prosent av landets befolkning på 11,6 millioner havnet i sultkategorien. Intet annet afrikansk land har en så høy andel sultrammede innbyggere, ifølge FN. Det eneste som redder Zimbabwe fra en total sultkatastrofe er matdonasjoner fra internasjonale hjelpeorganisasjoner.

Det er en tragisk kontrast til Zimbabwes tidligere tradisjonelle status som en viktig matleverandør til resten av Afrika.

Ifølge det internasjonale pengefondet IMF har økonomien falt med en tredjedel de siste fem årene og vil trolig synke med 9,2 prosent i år. Inflasjonen - fattigfolks verste fiende - har fordoblet seg hvert av de siste tre årene og ligger an til å bli 640 prosent i år. Et brød kostet 21 Zimbabwe dollar (Z$) i 2000. I dag koster det Z$ 3500. I samme periode har prisen på et dusin egg gått opp fra Z$ 36 til Z$ 7500, mens en pose sukker har økt fra Z$ 40 til Z$ 5303.

Butikkene er tomme for varer, bensin er luksusvare (med det resultat at offentlig transport nesten ikke fungerer), og nå er det vannrasjonering i hovedstaden Harare fra halv ni om morgenen til halv seks om ettermiddagen. Telefonsystemet - en gang et av Afrikas beste - er i dag blant de verste. Rundt 70 prosent av befolkningen er arbeidsledig.

Årsakene til katastrofen er flere og inkluderer blant annet to år med tørke, som har rammet landets kornavling. Men det er ingen tvil om at hovedskylden ligger på president Robert Mugabes endring av økonomisk politikk i 2000. Frem til da hadde Mugabe fremstått som et eksempel for Afrika. Etter at det hvite mindretallet mistet sin makt, levde landets hvite farmere nokså harmonisk med den nye regjeringen. Mange så på Zimbabwe som en god rollemodell for Sør-Afrika da det landet fikk flertallsstyre i 1993. Men for fire år siden - trolig fordi han var i ferd med å tape makten gjennom valg - bestemte Mugabe seg for å konfiskere land som tilhørte hvite farmere og gi dem til diverse sorte tilhengere, venner og slektninger. Han kalte dette en rettferdig dekoloniseringsprosess, men i praksis var dette intet mindre enn rasisme og brudd på eiendomsretten. Resultatet er at Zimbabwes engang så suksessfulle landbrukssektor er i full krise. Kornavlingen har gått fra 2,1 million tonn i 2000 til 900 000 tonn i fjor. Ifølge Mugabe ligger landet an til rekordstor avling på 2,4 millioner tonn i år og trenger derfor ikke matdonasjoner. Men problemet er at ingen har sett bevisene - tvert om sprer sulten seg mer og mer for hver dag.

FN regner derfor med at minst 2,3 millioner innbyggere trenger mathjelp kommende år. Det er ikke bare matproduksjonen som lider. Zimbabwe var lenge en ledende tobakkeksportør. Så sent som i 2000 avlet landet 237 millioner kilo tobakk. I år havnet avlingen på 64 millioner kilo.

Som følge av konfiskeringene og den økende statsinnblandingen i økonomien, har Zimbabwe fått den tvilsomme æren av å være blant verdens minst frie økonomier, ifølge en oversikt over 155 land som Heritage Foundation har laget. Kun Libya og Korea har mindre frie økonomier. Mugabe har også innskrenket politisk frihet gjennom knebling av opposisjon, presse og domstoler, og han stjal valgene i 2000 og 2002, ifølge kritikere. Nå planlegger Mugabe nye valg i mars, men det største opposisjonspartiet MDC har gitt opp og boikotter dem.

I stedet for å bli en afrikansk stjerne, har Mugabes Zimbabwe blitt et helvete.

Joachim Bamrud skriver om internasjonal økonomi for Økonomisk Rapport. Han er tidligere sjefredaktør for Økonomisk Rapport og det amerikanske forretningsbladet Latin Trade og har arbeidet som journalist og redaktør for diverse andre media i Europa, USA og Latin-Amerika, inkludert Reuters og UPI.