Perspektiv: Tall og tull
Lies, damn lies and statistics, heter et gammelt engelsk ordtak. Som alle vet er statistikk en nøyaktig vitenskap i teorien, men i praksis kan den manipuleres til å tjene et subjektivt formål.
Enda verre er det når metodologien bak statistikken er gal eller utilstrekkelig.
ET av de verste eksemplene på utilstrekkelig - og dermed direkte misvisende - statistikk er arbeidsledighetstallene i u-land. I Mexico, for eksempel, lå den offisielle ledigheten på 2,96 prosent i fjor, langt under de reelle tallene. (Mexico planlegger å endre sin metodologi fra og med neste år.) En annen høyst misvisende statistikk er BNP per capita. De skjuler nemlig en helt annen virkelighet: få rike og mange fattige. Hvis man ser på Latin-Amerika igjen, er Mexico det rikeste landet målt i BNP per capita. Costa Rica havner på fjerdeplass på denne rangeringen. Men faktum er at Costa Rica har en befolkning som stort sett er mer velstående enn Mexicos.
Og hva med selve BNP-tallene? Ifølge kilder som Heritage Foundation og CIA World Fact Book er Brasil Latin-Amerikas største økonomi. Ifølge Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) tilfaller æren Mexico. Årsaken til de ulike resultatene er at de to gruppene måler BNP ulikt. Enda verre er det når det er grunn til å stille spørsmålstegn ved begge tall. Ser man på BNP-tallene fra u-land, har de nemlig alle en ting felles: de inkluderer ikke den såkalte svarte økonomien, som foregår utenfor alle offisielle kanaler. Millioner av mennesker og uregistrerte «bedrifter» kjøper og selger varer og tjenester hver eneste dag uten at dette registreres av et offisielt statistikk-kontor. Og nesten ingen av deltakerne i den svarte økonomien har bankkonto eller debit- og kredittkort, slik at deres kjøpeaktivitet kan registreres.
I byer som Rio de Janeiro og Mexico City antar man at den svarte økonomien utgjør mer enn den offisielle økonomien. Nettopp dette er en av de største utfordringene, og mulighetene, for myndighetene i u-land: Hvordan «formalisere» den svarte økonomien, slik at man kan øke skatteinntektene og den reelle verdien av økonomien?
For mange i den svarte økonomien hadde det uten tvil vært en fordel om de hadde formelle (og reelle) rettigheter ved tvister om kjøp og salg av varer og tjenester som de ikke har i dag (annet enn en pistol eller knyttneve). Og som den peruvianske økonomen Hernando de Soto har påpekt, finnes det millioner av mennesker som bor i hus som de de facto eier, men som de ikke har formelle papirer på. Ved å formalisere deres eierstatus, vil verdien av de samme eiendommene øke dramatisk, siden de kan selges på et åpent marked. Like viktig for de som bor i husene er at de kan brukes som pant for formelle banklån, som dermed kan finansiere ekspansjonen av en familiebedrift, for eksempel.
De Soto har også påpekt hvor viktig det er å redusere tiden og kostnadene ved å etablere bedrifter, slik at fattige i u-land faktisk har råd til dette. Selv om de Soto har hatt anledning til å sette sine teorier ut i livet i både sitt eget hjemland og diverse andre land som har brukt ham som rådgiver, er det fortsatt langt til den dagen da de fleste papirløse eiendomsbesittelser er blitt formalisert. Det samme gjelder kjøp og salg av varer og tjenester i den svarte økonomien. I mellomtiden bør politikere og internasjonale økonomer ta alle statistikkene fra u-land med en klype salt.
Joachim Bamrud skriver om internasjonal økonomi for Økonomisk Rapport. Han er tidligere sjefredaktør for Økonomisk Rapport og det amerikanske forretningsbladet Latin Trade og har arbeidet som journalist og redaktør for diverse andre media i Europa, USA og Latin-Amerika, inkludert Reuters og UPI. Se også: www.orapp.no/bamrud
