Perspektiv: Skattelette er ikke alt

Da nåværende regjering tiltrådte, var skattelettelser og begrensing av realveksten i offentlige utgifter til under veksten i fastlands-Norges BNP to viktige mål. Høyt skattenivå, store overføringer og et stort omfang av gratis offentlige tjenester er hemmende på økonomiens langsiktige vekstevne. De to målene ble ikke helt nådd. Skattelettelsene ble mindre enn forespeilet og realveksten i offentlige utgifter ble høyere enn veksten i fastlands-BNP i både 2002 og 2003. I år ser utgiftsveksten ut til å bli lavere enn BNP-veksten, og det legges opp til det samme i budsjettet for 2005. Det er likevel tvilsomt om en har fått til den mest optimale formen på utgiftsbegrensningene.

Offentlige utgifter består av tre hovedposter:

• Overføringer til private og utlandet
  
• Offentlig forbruk
  
• Offentlige investeringer

Pensjoner, barnetrygd, u-hjelp og sykepenger er eksempler på overføringer. Bortsett fra u-hjelp er dette poster som direkte øker husholdningenes disponible inntekt og bidrar til høyere privat forbruk. Formålet med dem er en blanding av inntektsomfordeling og inntektssikring i livets ulike faser. Offentlig forbruk består i all hovedsak av tjenesteyting til privatpersoner. Store poster her er helsetjenester, undervisning og sosiale omsorgstjenester. Dette er tjenester husholdningene mottar nesten uten å bruke av egen disponible inntekt. Det meste er skattefinansiert. Endelig har vi offentlige investeringer, som er bygging av veier, jernbane, sykehus, undervisningsbygg mv.

De fleste typer overføringer til private er rettighetsstyrte. Det vil si at budsjettpostene ikke er rammer, men anslag på hva regelverket antas å gi av utgifter. Offentlig forbruk og investeringer settes det derimot rammer for i de årlige budsjettene. En annen sak er at rammene for spesielt sykehus stadig vekk overskrides, og at det i stor grad akkommoderes med økte bevilgninger. Men generelt har problemet i mange år vært at overføringene vokser meget sterkt. Det skyldes både at regelverket og håndteringen av det har gitt flere og flere stønadsmottakere, og at Stortinget selv har vedtatt nye overføringsreformer. (For eksempel kontantstøtten og barnehageforliket.) Når man så av finanspolitiske årsaker må holde de samlede budsjettutgifter innenfor visse rammer, blir det offentlig tjenesteyting og investeringer som kommer i klemme.

I denne stortingsperioden har det vært moderat vekst i offentlig forbruk sammenlignet med i privat forbruk, se figur. Veksten i overføringene synes å ha tatt en større del av de rammer regjeringen hvert år har hatt til å øke budsjettets utgifter. Dersom husholdningene kunne hatt større valgfrihet med hensyn til å kunne bruke egen disponible inntekt til helse og undervisning, er det jo ikke sikkert at dette ville blitt nedprioritert til fordel for ny bil, spa og utenlandsreiser.

Det er et paradoks at det ikke er mulig å innføre og øke egenandeler og fjerne noen av overføringene etter hvert som folks private velstand blir høyere, bl.a. gjennom skattelettelser. Tvert imot har tendensen vært flere overføringer og større problemer med innføring av egenandeler jo høyere velstandsnivå vi er kommet på. Regjeringen forsøker i budsjettet for 2005 å øke noen egenandeler, men det vekker forakt i Stortinget. Dersom ikke forslaget om økt egenandel på medisiner går gjennom, blir det 1000 kroner mer for de fleste av oss til å bruke på kaffe latte eller annen overflod. Regjeringen har imidlertid selv en vinglete profil når det gjelder egenbetaling. Det var den som for et år eller to siden nedla totalforbud mot egenbetaling i grunnskolen til leirskole og utflukter.

Over tid er det ikke fornuftig å la offentlig forbruk og investeringer skvises fordi en ikke makter å skalere ned overføringene og innføre mer i egenandeler når det gjennomføres skattelettelser. Ved skattereduksjonen får folk riktig nok beholde mer av inntekten når de jobber litt ekstra, men de får ikke den sammensetning på totalforbruket (privat og offentlig) som de foretrekker. Det er varene og tjenestene en bruker inntekten på som skaper velferd, ikke inntekten i seg selv.

Steinar Juel er sjeføkonom i Nordea og fast makrokommentator i Økonomisk Rapport.