Perspektiv: Sanksjoner? Nei, takk

I en verden full av eksempler på ondskap og systematiske brudd på grunnleggende menneskerettigheter er det lett å ty til økonomiske sanksjoner. Politikere som innfører slike sanksjoner føler seg mye bedre etterpå. De kan vise til at de faktisk gjorde noe mot den-eller-den tyrannen.

Problemet er imidlertid at sanksjonene har null - eller kun minimal - effekt på de tilsiktede ledere. I stedet er det befolkningen som rammes. Det samme blir næringslivet i både mottaker- og avsenderlandet.

La oss ta Irak, for eksempel. Det er ingen tvil om at Saddam Hussein fortjener mye av æren for at Iraks økonomi er så dårlig som den er (volden siden han ble styrtet har ikke akkurat hjulpet den heller), men faktum er at de internasjonale økonomiske sanksjonene også gjorde sitt til å forverre situasjonen. Irakerne måtte altså først lide på grunn av Saddams despotiske politikk, så på grunn av internasjonale sanksjoner som innebar en dramatisk reduksjon i varer og en forverring av økonomien. Alt mens Saddam og hans nærmeste familie og medarbeidere levde det gode liv. Som alle vet, ble ikke Saddam mindre despotisk etter at sanksjonene ble innført (heller tvert imot).

Etter at USA invaderte Irak og styrtet Saddam ble sanksjonene hevet, men USA har fortsatt sanksjoner mot Cuba, for eksempel. Disse har vært på plass i 24 år - uten å ha svekket Fidel Castro på noen som helst måte. I mellomtiden har Cubas befolkning måttet unnvære amerikanske produkter og amerikanske selskaper har måttet unnvære et potensielt viktig marked.

Samtidig har amerikanerne hatt de facto reiseforbud til Cuba. I beste Kafka-stil har de faktisk full rett til å reise til Cuba - så lenge de ikke bruker penger der! Unntaket var eksilcubanere som ville besøke slektninger, akademikere og journalister. Nå har til og med eksilcubanerne fått sine reiser begrenset. Ifølge de nye amerikanske lovene kan de besøke øya kun hvert tredje år for en maksimum periode på 14 dager og kun bruke femti dollar per dag. Før kunne de besøke øya hvert år for et ubegrenset opphold og bruke opptil 167 dollar per dag.

De nye tiltakene har som mål å svekke Fidel, hvilket selvsagt er noe vås.
I likhet med de opprinnelige sanksjonene, vil de nye tiltakene kun ramme uskyldige folk som ikke har noe med Castro å gjøre.

Det er ikke så rent lite ironisk at USA er blant verstingene i verden når det gjelder økonomiske sanksjoner. Institute for International Economics analyserte 115 eksempler på økonomiske sanksjoner mellom første verdenskrig og 1990 og fant at kun 34 prosent var delvis suksessfulle. Ingen av disse var amerikanske.

Ironien ligger i at USA skal være en frihandelsbastion som presser andre land i verden til å åpne opp sine markeder samtidig som USA selv bruker en selektiv politikk av proteksjonisme og sanksjoner.

Økonomiske sanksjoner gjør ikke bare skade, men det motsatte - økt samhandel og økonomisk kontakt - fører ofte til mer positive resultater. Et repressivt land som har økt handel med Vesten vil nødvendigvis begynne å bevege seg mot et mer liberalt politisk system. Når vanlige folk slutter å være avhengig av staten for å få mat, mister de frykten for å tale ut mot staten.

La oss fortsette å fordømme menneskerettighetsbrudd, men også anse at økonomiske sanksjoner ikke er riktig i kampen for politisk frihet. Som Milton Friedman har påpekt: Økonomisk frihet er nødvendig, men ikke tilstrekkelig, for politisk frihet. Ønsker man økonomisk frihet, kan man ikke innføre sanksjoner mot hverandre.

Uansett om det er Norge, USA eller FN som innfører økonomiske sanksjoner, er det på høy tid at dette uproduktive verktøyet avskaffes en gang for alle.

Joachim Bamrud skriver om internasjonal økonomi for Økonomisk Rapport. Han er tidligere sjefredaktør for Økonomisk Rapport og det amerikanske forretningsbladet Latin Trade og har arbeidet som journalist og redaktør for diverse andre media i Europa, USA og Latin-Amerika, inkludert Reuters og UPI.