Perspektiv: Russisk rulett
HVIS NHH eller BI planlegger å holde et kurs i internasjonal økonomi og verdiskapning bør de ta for seg Russland. Etter at Sovjetunionen ble oppløst i 1991 rådet det en utbredt optimisme om Russlands økonomiske fremtid. Vestlige regjeringer som USA og Tyskland overførte milliarder av dollar og mark i bistand og lån, mens utenlandske investorer flommet til Moskva og St. Petersburg.
Devalueringen og gjeldskrisen i 1998 satte en foreløpig stopp rundt entusiasmen, men da Vladimir Putin overtok roret fra den stadig mer svekkede Boris Yeltsin i desember 1999 kom optimismen tilbake (se for eksempel Økonomisk Rapports fokus på Russland i nr. 11-2003).
Men så skjedde noe rart. Russlands rikeste mann, Mikhail Khodorkovskij, ble arrestert i oktober 2003 av baclava-kledde menn med maskingevær etter ordre fra påtalemakten. Årsaken? Anklager om fusk og skatteunndragelse knyttet til Yukos, selskapet Khodorkovskij grunnla og bygget.
Yukos var ikke et hvilket som helst selskap. Det var det største oljeselskapet i Russland på det tidspunkt og et av de mest transparente. Det var også symbolet på «det nye Russland» der private selskaper kunne spille en stor rolle i økonomien og til og med ekspandere internasjonalt.
Men Khodorkovskij begikk en «feil» - han erklærte planer om å engasjere seg personlig i russisk politikk. Med sin fete bankkonto og internasjonale kontakter var det ingen tvil om at Khodorkovskij kunne bli en reell trussel mot Putins makt.
Når Putin-regimet valgte å straffe Yukos for skattefusk var det intet mindre enn hykleri av svartehavsdimensjoner. Andre selskaper som eies av andre såkalte «oligarker» har brutt de samme lovene som Yukos, men slipper unna fordi de er venner med Putin. Som om det ikke var nok, har regjeringen kommet med en urealistisk høy sum som Yukos visstnok skylder og som selskapet ikke har noen som helst mulighet til å betale.
På toppen av det hele har Putin-regimet nærmest konfiskert Yukos største datterselskap - Yuganskneftgas - gjennom en til dels klønete auksjonspolitikk som ikke lurer noen.
Selv ledende folk i Putin-regjeringen vedgår dette, først statsminister Mikhail Kasyanov og nå senest presidentens økonomiske rådgiver, Andrej Illarionov, som representerte Russland i G8. Illarionov kalte regjeringens overtakelse av Yuganskneftgas «årets svindel» og erklærte at man nå overfører penger fra sunne selskaper (les: Yukos) til mindre effektive selskaper. Etterpå har riktignok Illarionov fått sparken.
Siden Putin har «lykkes» med Yukos, står selvsagt andre selskaper for tur. Vimpelcom (delvis eiet av Telenor) er blant de siste som merker den selektive heksejakten.
La oss understreke at vi ikke er imot en sunn økonomisk politikk som blant annet går ut på å redusere skattefusk. Men et helt grunnleggende vilkår for en sunn økonomisk politikk er lik behandling for alle. Det skjer ikke i Putins Russland.
Det vet utenlandske investorer, som har valgt å ta ut sine penger fremfor å sette dem inn i det nye vilkårlige Russland. Mens landet kunne notere 3,8 milliarder dollar i direkte utenlandske investeringer i første halvdel av 2002, snudde dette til kapitalflukt på 5,5 milliarder dollar ett år senere. I fjor havnet trolig kapitalflukten på åtte til tolv milliarder dollar, ifølge offisielle tall som siteres av The New York Times.
Mikhail Gorbatsjov overrasket mange da han begynte å åpne Sovjet politisk (glasnost) og økonomisk (perestroika). Det ser ut som om Putin er den omvendte Gorbatsjov. En politiker som virker som en vestlig-orientert reformator, men i virkeligheten vil tilbake til de gode, gamle dagene med statlig kontroll av politikk og økonomi.
Fremfor alt virker det som om Putin leker russisk rulett med Russlands økonomi. I de fleste tilfellene vil det gå greit, men man risikerer også at det går galt. Fryktelig galt.
Joachim Bamrud skriver om internasjonal økonomi for Økonomisk Rapport. Han har bakgrunn fra det amerikanske forretningsbladet Latin Trade og har arbeidet som journalist og redaktør for diverse andre media i Europa, USA og Latin-Amerika, inkludert Reuters og UPI.
