Perspektiv: Ritualer før og nå

Publisert: 25. oktober 2004 kl 10.17
Oppdatert: 23. mai 2016 kl 22.12

EN GANG MIDT I 1970-ÅRENE var jeg utsatt for en administrerende direktør av den gamle, men ikke nødvendigvis gode typen. Han var selve prototypen på en direktør, nesten på grensen til det parodiske, alltid pinlig korrekt antrukket i mørk dress. Hver morgen, presis kl. 09.00, gikk han sin faste runde for å sjekke at alle satt på sine plasser. Siden kontorlandskap var ukjent terreng den gangen, åpnet han i tur og orden dørene til alle kontorene - for å forsikre seg om at arbeidet var i gang. Han banket ikke på døren og hilste aldri, men det ble sagt at han kremtet hvis mannen/kvinnen bak skrivebordet drev med noe som kunne minne om private gjøremål: Å kikke ut vinduet, pille seg i nesen eller å nynne på en fordums landeplage.

DIREKTØREN SKIFTET HAM i månedsskiftet april/mai, ikke usannsynlig på et fast klokkeslett. Sommerdressen var litt tynnere enn vinterdressen, og et hakk lysere. I god tid før kuldegradene meldte seg, trolig i månedsskiftet september/oktober, ble den noe tykkere dressen befridd for møllkulene. Sommeren var over for denne gang.

Både morgenrunden og dressøvelsen var innarbeidede ritualer. Nødvendige sådanne, mente direktøren utvilsomt selv. Og begge var i rettferdighetens navn ritualer med en viss nytteverdi, selv om også stemplingsuret kunne avsløre sent ankomne funksjonærer. Å se direktøren uten dress var få forunt. Og da direktøren en dag brøt med kleskoden og ankom kontoret i en noe grell, storrutet jakke, brøt en av sekretærene ut i hysterisk latter. «Jeg trodde du skulle på karneval,» hikset hun ubetenksomt.

Etter den episoden sviktet aldri direktøren sine dressvaner.

DEN RITUELLE AVFYRINGEN AV EN MINIKANON ut av vinduet var firmajulebordets høydepunkt, med obligatorisk applaus fra eksekutørens undersåtter. For undersåtter, og ikke noe annet, var det han betraktet oss som. Jeg kan ikke huske at han brukte ordet medarbeidere om firmaets ansatte, som forresten var pålagt å være dis med direktøren. Unntatt på julebordet. Denne ene kvelden, som regel en fredag, var det sus og dus - og man var dus.

Mandag morgen var alt ved det gamle. Bare noen istykkerrevne julelenker i rødt kreppapir og direktørens ekstra lange blikk på unge frk. Jacobsen vitnet om fredagens fest. Kanonen var trygt tilbake i direktørens glasskap, og på vanlig måte (nesten som et rituale) måtte kantinedamen etter lunsj pusse vekk kruttslammet etter avfyringen.

Om direktøren hadde fyrt av flere kanoner natt til lørdag var uvisst. Men det gikk rykter om at frk. Jacobsen fikk ekstra lønnspålegg det året. Kanskje rituelt betinget, det også?

Saken fortsetter under annonsen

I DAG RINGER SKIPSKLOKKEN i bedriftene når en stor kontrakt er i havn. Er kontrakten ekstra stor, sprettes champagnen. Til og med tunnelarbeidere får et pappkrus med fruktchampagne når de bokstavelig talt ser lyset i den mørke tunnelen. Når snorer klippes og skip døpes vanker det selvfølgelig edle dråper. Mest for syns skyld, fordi det er slik det har vært og slik det skal være: Et tradisjonelt rituale som ingen setter spørsmålstegn ved.

Gullklokker og medaljer for lang og tro tjeneste synes derimot å dø ut med generasjonen som nå er pensjonister. Nedbemanningsdjevelen har satt en effektiv stopper for utbredelsen av slike edle metaller, som vel fremtidens pensjonister heller ikke ville ha bukket særlig dypt for å få. De som bukker i dag, bukker som regel under.

HVOR JEG VIL MED DETTE? Ikke annet enn å få deg til å tenke gjennom hvilke ritualer du opplever i din tilværelse - og hvilken hensikt de har. Hvis de har noen.

Moderne ritualer bør ha en mening. De bør motivere og inspirere - og inkludere. Ritualer som bare gjelder et fåtall, eksempelvis en ledergruppe, kan i verste fall bidra til å undergrave bedriftskulturen. Den kvartalsvise ledersamlingen i Cannes (eller i hvilket som helst annet golfdistrikt) er selvfølgelig usedvanlig nyttig, men likevel: Slike ritualer kan fort bli til minikanoner som reverseres.

Og da kan det hende at noen hver må skifte dress ...

PS. Hva med fremtidens ritualer? Kanskje katolikkene om tusen år lurer på hvorfor pavene gjennom generasjoner, som et evig rituale, har sittet halvt foroverbøyd - med hodet på skakke?

Gunnar Krogh-Tonning er partner i BEST Consulting Group (www.best-consult.no). Han har arbeidet med executive search de siste 18 årene for privat og offentlig sektor.

Saken fortsetter under annonsen