Perspektiv: Nasjonalbudsjettet, skatt og følelser

Hvor mye oljepenger har vi? Og når skal vi bruke dem? Statens petroleumsfond er nå på om lag 1.000 mrd. kr. Det tilsvarer to tredjeparter av den samlede verdiskapningen i Norge i løpet av et år. Etter reglene for bruk av oljepenger kan vi hvert år bruke fire prosent av oljefondet. For både 2004 og 2005 bruker vi 25 milliarder kroner mer enn hva denne regelen tilsier. Det betyr at vi har tilsvarende mindre å rutte med i senere år. På den annen side er utsiktene gode for at Statens petroleumsfond vil vokse raskt i årene fremover; fra å utgjøre to tredjeparter av BNP i dag til å være halvannen gang så stort som BNP om 10-12 år. Det gir rom for en gradvis opptrapping i bruken av oljeinntektene. Det å ligge litt på forskudd i dag, er kanskje ikke noe å være så veldig bekymret over?

Imidlertid må vi huske på at oljepenger - like lite som andre penger - ikke kan brukes to ganger. Bruker vi dem på løpende basis, blir det en større utfordring å finansiere eldrebølgen som vi vet kommer. Om staten hadde satt alle de ekstraordinære inntektene den har fra Nordsjøen inn i sitt fond, ville fremtidens skattebyrde for underhold av de (vi) gamle blitt mindre.

På linje med andre land som venter en eldrebølge, vil også myndighetene i Norge måtte legge forholdene bedre til rette for at eldre folk skal velge å stå i arbeid lenger. Økt mulighet for deltidsarbeid for pensjonister tror jeg også vil komme, slik at den enkelte i større grad kan velge en gradvis overgang til tilværelsen som pensjonist.

Det friskeste utspillet i Nasjonalbudsjettet for 2005 har med skatter å gjøre. Regjeringen har funnet det opportunt å senke toppskatten på arbeidsinntekt fra 55,3 prosent til 51,3 prosent. Dermed flakser vel fire milliarder kroner i inntekter. I tillegg tar man helt bort skatt ved fordel av å bo i egen bolig. Det koster snaue to milliarder. For å bøte på inntektsbortfallet økes momsen med ett prosentpoeng; fra 24 prosent til 25 prosent. Det dekker opp for de seks tapte milliardene. Den samlede virkningen av alle de øvrige disposisjoner på budsjettet er en skattelettelse på 1,7 milliarder kroner.

Boliger er et godt skatteobjekt. Det har man skjønt i de fleste andre land der fast eiendom beskattes atskillig kraftigere enn i Norge. Kanskje vil norske kommuner øke eiendomsskatten, nå når skatten til staten av fordel av egen bolig faller bort.

Hvorfor viser politikerne «kollektiv dumskap» ved å ta bort skatt på egen bolig? «Følelser, min kjære Watson, følelser,» ville Sherlock Holmes sagt. Folk føler det urimelig at man skal skattlegges av å bo i egen bolig. Argumentasjonen går slik:

• Jeg har allerede betalt skatt på de pengene jeg kjøper hus for (og betaler ned gjelden med).
• Alle må ha et sted å bo.

Økonomenes argumentasjon om at avkastningen av andre formuesgjenstander blir beskattet, preller helt av. Grunnen er nok at bankinnskudd gir renteinntekter, dvs. likviditet til å betale skatt med. Og aksjer gir ofte utbytte i kontante penger. Heller ikke argumentet om forskjellsbehandling ved at den som leier sin bolig ender opp med å betale atskillig mer i skatt enn den som eier sin bolig, er det mulig å vinne gehør for.

Når velgerne ser slik på sakene, velger politikerne - mot bedre vitende - å ta vekk, snarere enn å øke, boligskatten. Men kunne de gjort noe annet? Argumentet om at boligeiere - særlig de eldre - ikke har penger til å betale skatt av fordel av egen bolig med, kunne vært håndtert mer elegant av politikerne. De kunne f.eks. sagt at for pensjonister er det ikke nødvendig å betale boligskatten. Staten kan i stedet få et krav på boligen. Dette kravet forfaller når pensjonisten faller bort eller kommer på aldershjem.

At regjeringen nå velger å la boligbeskatningen falle bort, betyr at boligprisene vil få et lite dytt oppover. Når man ikke lenger skal betale noe til staten for å bo i egen bolig, blir det mer interessant å eie enn å leie. Etterspørselen etter hus og leiligheter tar seg opp, og prisene fortsetter trolig å stige. Bra for de etablerte som har egen bolig. Ikke så bra for dem som skal skaffe seg sitt eget krypinn for første gang.

I tillegg til de skatteendringene som er anført over, går Regjeringen inn for at skatt på aksjeutbytte skal økes til 48,2 prosent. Det rammer de rike. I tillegg får vi en samfunnsmessig besparelse ved at atskillig færre timer går med til triksing i næringslivet for omgjøring av inntekt på arbeid til inntekt på kapital. Med toppskatt på arbeidsinntekt på omtrent samme nivå som skatt på aksjeutbytte (51,3 prosent og 48,2 prosent henholdsvis) er gevinsten ved slik triksing så godt som borte.

Når nye regler for skatt på utbytte ikke vil gjelde for inneværende år, er det liten usikkerhet heftet ved antakelsen om rekordutbytte i mange aksjeselskaper i 2004. Små og mellomstore bedrifter, gjerne familie-eide, vil benytte anledningen til å betale ut det de kan til eierne. Mange eiere vil trolig låne de samme pengene tilbake til egen bedrift. Det skyldes at Regjeringen vil holde fast på den lave satsen på 28 prosent i skatt på renteinntekter. Vi aner noe mindre soliditet i bøkene til aksjeselskaper i tiden som kommer. Det krever økt påpasselighet fra banker og andre som låner ut midler til næringslivet. Riktig prising av risiko og sikring ved pant og på annet vis, blir viktig.

Nytt av året er forslag om at aksjeselskaper ikke skal betale skatt på aksjegevinster og aksjeutbytte. Dette gjelder ikke bare for aksjer i næring, men også for rene porteføljeinvesteringer. Denne ordningen er gunstig for de rike og åpner således opp for større forskjeller.

Alle andre partier enn dem som sitter på statsrådstaburetter, hiver seg over Regjeringen i en samstemt dom: Budsjettet for neste år er usosialt og urettferdig. Bak denne anklagen ligger reduksjonen i toppskatten. Men la oss se litt nærmere på dette. Ved skattereformen i 1992 ble marginalskatt på arbeidsinntekt satt ned fra 57,8 prosent til 48,8 prosent. En viktig årsak til denne reduksjonen i skatten på siste krone tjent, er den positive virkningen som må påregnes i arbeidsmarkedet. Det blir mer interessant å arbeide overtid. For bedriften betyr det at kapitalutstyret kan utnyttes bedre. Lavere «overtidsskatt» har således en positiv virkning på incentivet til å jobbe. Produksjonen øker, og kaka til fordeling blir større. I tillegg gjør lavere marginalskatt det mindre lønnsomt å jobbe svart.

I årene som fulgte, krøp overtidsskatten oppover, fra 48,8 prosent til 55,3 prosent. Incentivet til å ta i et ekstra tak svekkes. Interessen for å jobbe i det skjulte øker. Disse to hensyn må veies opp mot hensynet til fordeling. Etter en samlet vurdering finner Regjeringen tiden moden for en reduksjon i overtidsskatten, dvs. en reversering av den utviklingen som har funnet sted de siste ti årene. Å dømme en slik politikk nord og ned ved bruk av ord som usosial og urettferdig er vel kanskje ikke helt rettferdig?

Arne Jon Isachsen er professor i internasjonal økonomi ved Handelshøyskolen BI. I sin spalte i Økonomisk Rapport kommer han med nyttige tanker for bedriftsledere og næringspolitikere.