Perspektiv: Når sjefer gråter på skulderen din
HELDIGVIS ER DE BARE MENNESKER, sjefene også. Så sent som på 1970-tallet trodde mange underordnede/underdanige funksjonærer at toppsjefer var overmennesker. Autoritetsrespekten var ennå ikke død blant de vanlige dødelige, og frykten var til å ta og føle på når man ble kalt inn på teppet. Dressjakken ble slengt på med lynets hastighet, og hjertet konkurrerte med adamseplet om å sitte fast i halsen.
En bekjent av meg, som fikk refs for sin slurvete rettskrivning, ba direktøren dra til helvete hvis møtereferatene med to fer ikke var bra nok. Direktøren skjønte at dette var en modig mann og forfremmet ham. Dette var begynnelsen på en ny tid med et mer realistisk syn på sjefers gudestatus.
DRESSKLEDDE MENN SOM GRÅTER, ikke over bardisken, men ansikt til ansikt med sin rådgiver/coach, gjør noe med deg. Du glemmer å tenke analytisk, og du får en aha-opplevelse av det vi alle egentlig vet: At det er liten forskjell på oss mennesker.
Det du deretter tenker på, er hvordan du skal bryte stillheten med noe konstruktivt.
Ofte gjør jeg det ved å stille et spørsmål ingen andre kanskje har turt å stille. Faren for å bli for nærgående er alltid til stede, men som personlig rådgiver må man bare handle instinktivt og intuitivt. Oppskriften har tre ingredienser: Erfaring, erfaring og erfaring.
«Plutselig skjønte jeg at de var ute etter meg,» fortalte en administrerende direktør en gang. Og det handlet ikke om styret, men om mellomlederne. En formiddag var tre av dem ute av kontoret samtidig. «Jeg bare følte at de var hos styreformannen,» sa direktøren, som sluttet kort tid etterpå. Styreformannen hadde trolig bestemt seg allerede før mellomlederne kom og klaget sin nød.
EN COACH SKAL OPERERE I FORKANT. Han/hun skal være en del av sikkerhetsnettet, på samme måte som en advokat, en revisor og den nærmeste familie. Men ofte er det langt fra enkelt å trekke familien inn i alle problemer, og her kan en personlig rådgiver/coach være en god erstatning. Å blottstille seg er for mange forbundet med å tape ansikt. Det kan være lettere å gjøre dette i selskap med en profesjonell rådgiver, som vel å merke må tørre å gi av sitt innerste, i tillegg til å bruke sin fagkompetanse.
Med all respekt for psykologer: Jeg tror mer på rådgivere med lang og bred forretningsmessig bakgrunn. Som siviløkonom og sivilingeniør har selv jeg bena plassert i to leire rent utdanningsmessig, men har likevel begrenset å hente fra utdanningen i arbeidet som coach. Fordelen kan være at jeg kjenner klientens forsinkede barndom (les: Studietid). Typegalleriet fra studietiden fornekter seg sjelden. Likevel er det historiene fra arbeidslivet som betyr mest ansikt til ansikt med klientene.
DAGENS LEDELSESVERKTØY ER KJÆRLIGHET, mener Tim Sanders, en av topplederne i Internettselskapet Yahoo. Selv praktiserer han sin såkalte bizlove ved å fortelle sine kolleger og forbindelser hva han liker ved dem, og hvordan de kan gjøre det de gjør bedre. Alt ifølge Aftenposten.
Lite ville glede meg mer enn om fremtidens forretningsklima ble mildere, for ikke å si snillere. På sett og vis virker det som om Tim Sanders er en slags moderne Jesus. Dessverre gikk det jo ikke så lenge før originalutgaven, iallfall rent fysisk sett, ble satt ut av spill. Jeg håper det går bedre med Sanders, som absolutt sprer positive tanker rundt seg. Kanskje virker tankene til og med inn på bunnlinjen?
BARE FÅ SJEFER DREPES I AVISSPALTENE. Heldigvis. Men svært mange andre sjefer kan lide i det stille av andre årsaker. Hvis de ikke snakker med noen om problemene, blir de bare verre. Og til slutt uutholdelige.
Sjefer er mer ensomme enn man tror. De er usikre på om de tar riktige beslutninger, og de vurderer til enhver tid sin måte å lede på. Verst er det når de lurer på om de leder noen i det hele tatt.
Da kan det være på tide å gråte en skvett.
Gunnar Krogh-Tonning er partner i BEST Consulting Group (www.best-consult.no). Han har arbeidet med executive search de siste 18 årene for privat og offentlig sektor.
