Perspektiv: Markedet som kulturleverandør

Publisert: 3. mai 2004 kl 09.55
Oppdatert: 23. mai 2016 kl 22.12

SELV TRADISJONELLE markedsmotstandere vil motvillig innrømme at markedet nok kan være effektivt. Men det leverer oss bare de varer og tjenester som kan selges, ikke dem vi trenger og som har virkelig verdi, f. eks. kulturelle goder. Derfor må det være en politisk oppgave å sørge for at vi får tilgang til den kultur vi har behov for. De politiske myndigheter må bruke skattebetalernes midler til å skaffe oss kultur.

Det er noe fullstendig galt i denne betraktning. Markedet er i de fleste land, spesielt i de rike land, den langt største produsent av kultur. Det statsfinansierte kulturtilbud er i realiteten ganske lite sammenliknet med den kultur folk kjøper for egne penger. Med den generelle velstandsøkning som finner sted sted, vil også de privates evne til selv å betale for sitt kulturforbruk øke.

La oss se på enkelte kulturnæringer som våre politikere mener må støttes ved å stille skattebetalernes penger til deres rådighet: Aviser, bøker, kringkasting og scenekunst. Begrunnelsen for å støtte avisene er nødvendigheten av å beskytte ytringsfriheten og bevare mangfoldet. Bokbransjen støttes for å beskytte det norske språk og den norske identitet. Både avisnæringen og boknæringen er imidlertid kommersielle næringer, som begge får mesteparten av sine inntekter ved salg i markedet. Mye tyder på at den statsstøtte disse næringene mottar, er bortkastet. Ytringsfriheten, mangfoldet og det norske språk ville klart seg utmerket uten statstøtte.

FJERNSYNET STØTTES for å sikre at det norske folk får kvalitetsprogrammer det ikke ville ha fått på det kommersielle marked. Mon det? Virkeligheten kan tolkes annerledes. Mange vil hevde at fjernsynet virker passiviserende. Selv de programmer som utgir seg for å være utdannende, gir oss i realiteten «infotainment». Programmene preges av kjappe spørsmål og svar, men har sjelden tid til å forklare oss de bakenforliggende årsakssammenhenger. Det statsstøttede fjernsyns fremvekst har dessuten påvirket stoffvalget i avisene på en uheldig måte. De skriver om de underholdningsartister vi så på fjernsynet dagen før og enda mer om dem vi skal se i kveld. Det verste er imidlertid at fjernsynet skviser ut andre kulturaktiviteter. Ser vi på fjernsyn, kan vi ikke samtidig lese en bok. Det er grunn til mene at statsstøtten til fjernsynsproduksjon har skadelige bivirkninger.

Hva med «the performing arts», teater, opera, ballett og symfonikonserter? Dette er kulturtilbud som de fleste mener vi ikke ville fått uten statstøtte. Grunnen er at disse næringene har store og faste produksjonskostnader. Selv om deres forestillinger gikk med fulle hus, ville de påregnelige salgsinntekter bare dekke en mindre del av omkostningene. Hvis billettprisene skulle settes så høyt at inntektene matchet utgiftene, frykter man at publikum ikke vil innfinne seg.

Ja, sånn ser det ut i politikernes hoder. Men hvordan ser det ut i verden? Det er et faktum at det i løpet av de siste tiår har vært en internasjonal ekspansjon i privatfinansiert bygging av teater-, opera- og konsertbygninger. Antall symfoniorkestre, opera- og teaterensembler har økt kraftig i de fleste vestlige land, spesielt i de anglosaksiske land, som tradisjonelt har stolt mer på markedet enn de kontinentale europeiske land. Kunstnerne selv har nesten ubegrensede markedsføringsmuligheter. Selv i Norge er det nå et stort og variert tilbud av konserter og teaterforestillinger på det private kulturmarked.

EN TING SYNES IMIDLERTID SIKKERT: De som ønsker å markedsføre sitt kulturtilbud på det private marked, vil måtte utsette seg for markedets kvalitets- og lønnsomhetskrav. Det kan være atskillig vanskeligere å bli godkjent i markedet enn i departementet. Kulturarbeiderne vil dessuten utsettes for ubehagelige produktivitetskrav. Tradisjonen med fast ansettelse på repertoarteatre må kanskje gis opp til fordel for at teaterselskapet engasjerer de skuespillere det trenger til hver enkelt oppsetning. For publikum kan det være en fordel.

Saken fortsetter under annonsen

Egil Bakke, direktør for Konkurransetilsynet (Pristilsynet) fra 1983 til 1995, er forsker ved Senter for Medieøkonomi ved Handelshøyskolen BI. Han var formann for OECDs konkurransekomites Working Party On Competition and International Trade (1986-1995) og har forelest om markedsteori og konkurransepolitikk i blant annet Beijing, Moskva, Mexico City og Nairobi. Bakke er cand.oecon fra Universitet i Oslo. Han har tidligere arbeidet i Norges Industriforbund og Finans-, Industri- og Forbrukerdepartementene.