Perspektiv: Hvorfor har vi bedrifter?

Den engelske økonom og nobelprisvinner Ronald Coase stilte for snart 70 år siden dette spørsmål. Hvis det er så lønnsomt å handle i markedet som den økonomiske teori forklarer oss, hvorfor er da produksjonslivet organisert i byråkratisk ledede bedrifter? Det skyldes, sa Coase, at det er friksjoner i markedsøkonomien. Han kalte det «transaksjonskostnader». Det er dyrt for forbrukeren å inngå kontrakter med alle tenkelige leverandører, hvis han for eksempel ønsker å skaffe seg en bil. Det er bedre å overlate samordningsoppgaven til en bilprodusent. Varer og tjenester blir billigere når de bli produsert i bedrifter.

I denne forklaring ligger også et krav. Bedriftenes eksistensberettigelse er at de bruker våre knappe ressurser på en lønnsom måte. Det er derfor vi har dem. Klarer de ikke det, må de legges ned, og de ressurser bedriftene disponerer, må gradvis overføres til andre som kan utnytte dem mer profitabelt.

Hvordan skal myndighetene stille seg til denne vedvarende omstillingsprosess? Hva skal være industripolitikkens mål? Lenge var den rådende tanke i Norge og i enkelte andre land at myndighetene måtte spille en aktiv rolle, og bl.a. bruke sin store innsikt til å stimulere de bedrifter som hadde fremtiden foran seg. Myndighetenes oppgave var å planlegge landets industrielle fremtid. Gradvis vant imidlertid et annet syn frem: Myndighetenes oppgave må være å spille såmannens rolle. Myndighetenes oppgave er å sørge for at de generelle vekstvilkår er akseptable, at lover og regler er enkle og stabile, og at bedriftene gis de riktige incentiver. Myndighetenes viktigste oppgave er å sørge for at bedriftene må bestrebe seg på å være lønnsomme.

Denne form for industripolikk, såmannsprinsippet, er utsatt for et stadig press.

I første rekke kommer presset fra de bedrifter som ikke klarer å oppfylle lønnsomhetskravet og som står i fare for å bli lagt ned. Disse bedrifter viser til de arbeidsplasser som vil gå tapt hvis bedriften må innstille sin virksomhet. Lederne, som ofte får støtte av klubbformennene, håper at dette er nok til å skremme politikerne til å gi bedriften beskyttelse eller økonomisk støtte. Men i realiteten er det som oftest eierkapitalen eller lånekapitalen som vil gå tapt ved en nedleggelse. Anbeidskraften vil, med full sysselsetting og vekst i økonomien, gradvis bli absorbert i andre, mer lønnsomme bedrifter.

Ofte vil de nederlagstruede bedrifter argumentere med at deres utenlandske konkurrenter får støtte i sine hjemland og at konkurransen derfor er urimelig. De vil gjerne konkurrere, sier de, men da må det være like konkurransevilkår. Slike argumenter tåler vanligvis ikke å bli utsatt for et kritisk søkelys, men ofte vil de allikevel nå frem i politikkens verden.

Mer problematisk er det når politikerne selv, på eget initiativ, tror de er i stand til å se inn i fremtiden, at de har innsikt i hvilke næringer og bedrifter som «vi» bør satse på. Både erfaring og økonomisk analyse advarer mot denne form for planøkonomi. Vi har heldigvis ikke så mange eksempler på dette, men fortsatt er det politikere som tror at det er en politisk oppgave å finne frem til morgendagens industrielle vinnere og som er villige til å støtte sine kandidater med skattebetalernes midler. Det kan godt være at både IT-Fornebu og Statkraft, som begge er eksempler på politisk støttede foretak, vil lykkes, men sporene skremmer. Jernverket og Koksverket var i alle fall ikke spesielt vellykkede.

Dette blad presenterte nylig (ØR 21/2003) en liste over Norges mest lønnsomme bedrifter. På listen var det både små og store bedrifter. De lønnsomme bedriftene var spredt på mange forskjellige bransjer (men ikke fiskeoppdrett!), var lokalisert over hele landet og hadde både norske og utenlandske eiere. Neste år vil listen ganske sikkert inneholde nye navn.

Listen synes å være en bekreftelse på såmannsprinsippets riktighet.

Egil Bakke, direktør for Konkurransetilsynet (Pristilsynet) fra 1983 til 1995, er forsker ved Senter for Medieøkonomi ved Handelshøyskolen BI. Han var formann for OECDs konkurransekomites Working Party On Competition and International Trade (1986-1995) og har forelest om markedsteori og konkurransepolitikk i blant annet Beijing, Moskva, Mexico City og Nairobi. Bakke er cand.oecon fra Universitet i Oslo. Han har tidligere arbeidet i Norges Industriforbund og Finans-, Industri- og Forbrukerdepartementene.