Perspektiv: Hvor mange jobber egentlig?

INGEN VET HVOR MANGE som arbeider i staten, skrev Dagbladet nylig.

Selv er vi er fristet til å si «omtrent halvparten», for å bruke et poeng fra norsk revys såkalte gullalder.

Dagbladets poeng er at ingen har full oversikt over hvor mange som sysselsettes i statlig virksomhet. Det man vet er at statens kjernevirksomhet vokser, uten at det er uttrykt noe politisk ønske om en slik utvikling. Kjernevirksomhet defineres her som departementer, direktorater og lignende.

I det private næringsliv har man stort sett oversikt over antall ansatte. Men man har neppe like god oversikt over hva de enkelte gjør til enhver tid.

I tidligere tider, den gang direktører gikk i mørk dress fra Ferner Jacobsen, tok gjerne sjefen en morgenrunde for å sjekke om alle satt pent bak sine skrivebord. Hvis det så ut som de arbeidet, var alt såre vel.

I dag er denne kontrollmuligheten falt bort. Fast kontorplass er ikke lenger noen selvfølge. Noen jobber hjemmefra et par dager i uken, andre er alltid på vei til og fra møter, og resten snakker på tomgang i mobiltelefonen.

Når blir det egentlig gjort noe?

KREATIV BRUK AV STEMPLINGS-URET var en gang et middel til å overbevise firmaets ledelse og kolleger om at man jobbet mer enn gjennomsnittet. Å reise tilbake til kontoret sent på kvelden for å stemple ut, var en populær metode. Denne metoden ble benyttet både i departementer og i private firmaer.

Produksjonssjef X i en Oslo-bedrift var imidlertid litt for modig. Han stemplet daglig inn og ut på begge sider av stemplingskortet, og klarte dermed det kunststykket å komme på jobb (og å forlate den) på nøyaktig samme tidspunkt to uker etter hverandre. Fenomenet gjentok seg uke etter uke, og ble vurdert som såpass usannsynlig at han fikk sparken. Mellom 12 til 14 timers arbeidsdag, stadig ifølge stemplingskortet, var ingen formildende omstendighet.

Å SITTE I MØTE er noe helt annet. Møtedeltakelse er regnet som en høyst aktverdig grunn til å unnslippe produktivt arbeid her i fedrelandet. Den norske møtemanien er kanskje en følge av at Norge er et grisgrendt land, og at urbane mennesker selv i dag har et ubevisst, nedarvet behov for å menge seg med andre.

Mine utenlandske kolleger i Cornerstone International Group har aldri skjønt hvorfor norske forretningsfolk alltid sitter i endeløse møter. Enda mindre skjønner de at to halve rundstykker med gul ost og en kanne kaffe i møtet kan erstatte en god lunsj ute blant folk. Når jeg prøver å vri det til at norsk næringsliv er opptatt av effektivitet, spør de hvorfor norske firmaer da stenger sentralbordene sine kl. 16.00.

«De fleste barnehagene i Norge er bare åpne til 16.30,» har jeg prøvd å argumentere med et par ganger, dessverre uten særlig hell. Flere av mine utenlandske kolleger kompenserer med et rikholdig utvalg av familiebilder på sine skrivebord.

På vanlige ukedager får barna god natt-klemmen via telefonen. Det skal jobbes...

«NORDMENN JOBBER FOR LITE,» lød Stein Erik Hagens moraliserende budskap fra World Economic Forum i de sveitsiske alpene nylig. Jeg tror han har helt rett, men jeg tror samtidig vi kan jobbe mer uten å øke vår årlige arbeidstid.

Oppskriften kan f.eks. være færre, kortere møter og mer effektive møter. Den norske møtekulturen er utflytende, noe som kan være sosialt nok, men desto mindre lønnsomt i kroner og øre.

Min erfaring er at flere og flere irriterer seg over møtemengden - og lengden. Spesielt gjelder dette medarbeidere med endel års erfaring. Når de interne møtene fremtrer som endeløse repriser og blir til et hinder for konstruktivt arbeid, er tiden inne for å skjerpe effektiviteten.

Bare se på sliterne i Rimi-kassene. Om statusen er lav, er effektiviteten desto høyere. Det er jo en grunn til at Stein Erik Hagen har råd til å sende oss visdomsord fra Davos-kongressen hvert år.

Takk for et matnyttig utspill, Rimi-Hagen!

Gunnar Krogh-Tonning leder FINE Global Corporate Advisors (www.fine.no). Han har arbeidet med executive search de siste 18 årene for privat og offentlig sektor.