Perspektiv: Hva skal vi leve av i fremtiden?

Dette spørsmål vekker bekymring. Det gjør seg gjeldende en forestilling om at Norge er i ferd med å bli utkonkurrert av andre land. Den ene norske bedrift etter den andre blir lagt ned, og de som ikke legges ned, flytter til utlandet. Hvilke arbeidsplasser blir da igjen her i landet til våre etterkommere?

Dette bildet som tegnes opp er ikke korrekt. Vi har tilnær-met full sysselsetting, og selv om mange norske bedrifter blir lagt ned eller investerer i utlandet, er det også mange, både norske og utenlandske bedrifter, som satser i Norge.

Det er i realiteten en sentral forutsetning for vårt høye inntektsnivå at vi stadig legger bort arbeidsoppgaver som ikke lenger lønner seg å utføre i Norge. Omstillinger har alltid skjedd. I 1945 hadde vi mer enn 300.000 jordbrukere, i dag er tallet under 50.000. Norsk Jernverk og Norsk Koksverk er nå historie. Den norske produksjonen av sko, konfeksjon og tekstiler er nesten ubetydelig i forhold til tidligere tider, og skipsbyggingsindustrien er sterkt redusert. Men den samlede sysselsetting har økt, så noe er kommet i stedet for det som er blitt borte. Langt flere enn før arbeider for staten og i kommunene. Mens hushjelpene er forsvunnet, har annen tjenesteyting (reisebyråer og restauranter er eksempler) fått økt betydning. Vi er godt tjent med å kjøpe de varer og tjenester vi trenger i utlandet, så lenge vi kan betale for dem med norske varer og tjenester som utenlandske forbrukere trenger. For tiden er det olje og gass som er vårt valutariske trumfkort, men fisk, metaller, skogprodukter, skipsfartstjenester, turisttjenester og mye annet sørger for at vi kan gjøre opp for oss.

Det viktigste poeng i denne sammenheng er at den omstilling som har skjedd, ikke har vært planlagt. Ingen politiker, ingen vitenskapsmann, ingen journalist har noensinne kunnet si hva vi skal leve av i fremtiden. Ingen i USA forutså i år 1900 at produksjon av automobiler skulle bli den dominerende industri mer enn 100 år fremover. Ingen forutså i år 1950 at produksjon av dataprogrammer ville være en stor beskjeftigelse 50 år senere. Det er derfor ikke bekymringsfullt at vi heller ikke nå vet hva vi skal leve av om 10, 20 eller 50 år. Det har vi aldri visst. Det som er bekymringsfullt, er de forsøk politikere og andre gjør på å styre ressursbruken. Noen av dem tror at samfunnets ressurser bør satses bevisst, etter en plan, på de områder som etter deres mening har fremtiden foran seg.

Både våre egne og andre lands erfaringer forteller oss at politiske forsøk på å finne frem til morgendagens vinnere, hva enten det gjelder bedrifter eller bransjer, sjelden gir de gode resultater som forespeiles, men oftere fører til tap og nederlag. Vårt høye inntektsnivå er et resultat av vår kompetanse, vår produktivitet og vår arbeidsinnsats, men ikke av at vi en gang har truffet riktige valg med hensyn til hva vi skal drive med. Vårt høye inntektsnivå er et resultat av at de omstillinger som konkurransen og lønnsomhetskravet presser frem, ikke bare blir akseptert, men at forholdene legges til rette for at den vedvarende omstillingsprosess kan skje så smidig som mulig.

Det fins ikke ett svar på spørsmålet om hva vi skal leve av i fremtiden. Noen vil leve av å drive skipsfart eller å fiske. Turistvirksomhet vil gi arbeidsplasser til mange, og flere vil sikkert være beskjeftiget med undervisning. Noen vil fortsatt være sysselsatt med å produsere aluminium. Enkelte vil leve av sine kapitalplasseringer. Det som er av betydning er at myndighetene ikke legger for mange hindringer i veien for det enkelte menneskes bestrebelser på å finne sitt svar.

Egil Bakke, direktør for Konkurransetilsynet (Pristilsynet) fra 1983 til 1995, er forsker ved Senter for Medieøkonomi ved Handelshøyskolen BI. Han var formann for OECDs konkurransekomites Working Party On Competition and International Trade (1986-1995) og har forelest om markedsteori og konkurransepolitikk i blant annet Beijing, Moskva, Mexico City og Nairobi. Bakke er cand. oecon fra Universitetet i Oslo. Han har tidligere arbeidet i Norges Industriforbund og Finans-, Industri- og Forbrukerdepartementene.