Perspektiv: Fransk-tysk politikertull
FRANKRIKES PRESIDENT JACQUES CHIRAC og den tyske forbundskansleren Gerhard Schröder ble nylig enige om å samkjøre en strategi for å støtte europeiske (les: franske eller tyske) gigantbedrifter som en motvekt mot amerikanske selskaper.
De to holdt et møte kort etter at Frankrikes nye finansminister Nicolas Sarkozy tok til orde for økt offentlig støtte til nasjonale industrigiganter. Sarkozy kritiserte også EU-reglene for offentlig subsidier av bedrifter, som er altfor strenge, ifølge den franske ministeren.
Sarkozy, som frem til april gjorde en fantastisk jobb som innenriksminister, ser dessverre ut som om han kommer til å mislykkes i sin nye jobb. Strategien han - og Chirac og Schröder - satser på er nemlig fullstendig feil. Den kommer til å kreve økte offentlige midler samtidig som den svekker det Frankrike og resten av Europa trenger mest i dag - privat kapital. Og den bryter både mot EU-ånden om friere markeder samt trenden mot mer globalisering.
Utenlandske investorer reagerte sterkt negativt på at den franske regjeringen nylig grep inn mot en mulig fusjon mellom legemiddelselskapene Sanofi (Frankrike) og Novartis (Sveits) og i stedet organiserte en fusjon med franske Aventis for å skape en fransk gigant. Like etter skulle det vise seg at håndteringen av Sanofi-fusjonen ikke kommer til å bli unntaket, men regelen, fremover.
Schröder har også prøvd en lignende strategi i Tyskland, men heldigvis uten hell. Hans siste utspill var forsøket på å presse Deutsche Bank til å kjøpe Postbank for å skape en tysk finansgigant, men partene kom ikke til enighet, og nå skal Postbank på børs. Schröder prøvde også å hindre at TV-gruppen Kirch ble solgt til utenlandske investorer i 2002, og han var motstander av salget av den tyske industrigruppen Mannesmann til britiske Vodafone i 1999.
Det siste fransk-tyske utspillet kommer etter at de to land allerede har gjort betydelig skade på to andre områder: landbrukspolitikken til EU og budsjettoverskridelser.
Til tross for flere forsøk fra Storbritannias statsminister Tony Blair på å reformere EUs felles landsbrukspolitikk (Common Agriculture Policy - CAP), fortsetter den å være en av de viktigste hemsko for handelsliberalisering i verden. CAP har blant annet resultert i at gjennomsnittskua i EU får mer i subsidier per dag (to dollar) enn inntekten til halve befolkningen i verden, ifølge en berømt sammenligning foretatt av Catholic Fund for Overseas Development. I tillegg innebærer CAP en rekke proteksjonistiske tollbarrierer som bidrar til å skjerme europeiske landbruksprodusenter fra konkurranse fra bedre og billigere produsenter. U-landene har med god grunn kritisert denne politikken.
Samtidig har Chirac og Schröder påført EU enorm skade ved å svekke Maastricht-avtalen som krever at alle EU-land må begrense sine budsjettunderskudd til 3,0 prosent av BNP. Ironisk nok var det den daværende tyske regjering og sentralbank som var blant de ivrigste pådriverne av kravet som i dag altså brytes av den nåværende tyske regjering.
Størrelsen og posisjonen til Frankrike og Tyskland har gjort at EU ikke har lyktes med effektive straffetiltak mot dem. Samtidig krever EU at de nye medlemslandene skal respektere underskuddskravet. Og det bringer oss til en av de få lyspunktene i EU nå om dagen. De nye medlemslandene - spesielt de østeuropeiske landene - vil uansett være pådrivere for en mer markedsorientert politikk innen EU. De er heller ikke særlig imponert av den fransk-tyske alliansen (mange av dem har mer sympati med USA). Dermed ligger det an til at det fransk-tyske hegemoniet i EU trolig kommer til å svekkes.
Og det er gode nyheter.
Joachim Bamrud skriver om internasjonal økonomi for Økonomisk Rapport. Han er tidligere sjefredaktør for Økonomisk Rapport og det amerikanske forretningsbladet Latin Trade og har arbeidet som journalist og redaktør for diverse andre media i Europa, USA og Latin-Amerika, inkludert Reuters og UPI.
