Perspektiv: Fattige Haiti rikt på tragedier

DET ER SNART TI år siden daværende president Jean-Bertrand Aristide møtte multilaterale institusjoner i Paris og lovet en sunn økonomisk politikk som skulle føre Haiti på rett kjøl. Politikken skulle bestå av makroøkonomisk stabilitet, handelsliberalisering, privatisering og desentralisering. Til gjengjeld lovet de multilaterale institusjonene lån og bistand for flere hundrede millioner dollar.

Jeg husker entusiasmen og optimismen på det årlige møtet mellom karibiske forretningsfolk og politikere i Miami i desember 1994 da Aristide erklærte at «Haiti is open for business». Takket være den nye politikken og den multilaterale hjelpen, begynte Haitis økonomi å vokse igjen i 1995.

I 1996 ble Aristide etterfulgt av sin partifelle Rene Preval, som var enda ivrigere etter å føre denne reformlinjen og var vel ansett internasjonalt. Men han møtte overraskende nok motstand fra Aristide, som nå egget sine tilhengere til å trenere Prevals reformforsøk.

ARISTIDES motstand mot Preval i fireårsperioden 1996-2000 er en av de verste tragediene i Haiti i nyere tid. For dette var nettopp det tidspunkt da Haiti ennå nøt en viss godvilje blant multilaterale institusjoner og utenlandske investorer. Men takket være rotet rundt de lovede reformene tapte Haiti 500 millioner dollar i multilateral bistand mellom 1997 og 2000, ifølge en beregning gjort av Miami Herald.

Da Aristide så kom tilbake til makten i 2000 og frem til han ble tvunget til å gå av, var han enda mer udugelig. Istedenfor å løse landets problemer (manglende legitimitet rundt valgene, et prekært behov for modernisering av infrastruktur og enda mer skrikende behov for å få ned den økende fattigdommen), satt Aristide i presidentpalasset og oppfordret sine tilhengere til å fysisk angripe opposisjonen.

HANS ENESTE LØSNING for å forbedre økonomien var et krav om 21 milliarder dollar fra Frankrike som erstatning fordi Haiti måtte betale franskmennene 90 millioner franc for sin uavhengighet i 1804! Det ble for mye selv for Frankrike, som dermed støttet USAs og Canadas arbeid for å presse Aristide ut. Selve måten Aristide ble presset ut på sier også mye om mannen. Han var kun timer unna å bli myrdet av sinte opprørere da han fikk tilbud fra USA om transport ut av landet. Men i etterkant har Aristide hevdet at dette var et kupp presset frem av USA. Det eneste positive jeg kan si om hans eksil i Sør-Afrika er at det er langt unna Haiti. Dessverre er jeg ikke særlig optimistisk for Haiti selv uten Aristide. Haitis nåværende leder, statsminister Gérard Latortue, er en velmenende teknokrat som skal styre landet mot valg neste år, men han mangler effektiv kontroll over landet, der bevæpnede opprørssoldater fortsatt styrer store områder.

HAITI HAR MAKTET Å GÅ fra den ene udugelige lederen til den andre gjennom sin 200 år gamle historie. Et militærkupp i 1986 gjorde slutt på det 29 år gamle Duvalier-diktaturet, men førte til åtte år med inkompetente og korrupte militærjuntaer. Da USA svarte med økonomiske sanksjoner i 1991-94, førte det kun til en ytterligere forverring av økonomien. Arven etter Duvalier, militærherskerne, økonomiske sanksjoner og Aristide er at Haiti i dag er det desidert fattigste landet på det amerikanske kontinentet, fattigere enn mange afrikanske land. BNP falt med 10,5 prosent mellom 1998 og 2002, mens direkte utenlandske investeringer ble nesten halvert i samme periode, ifølge Verdensbanken. Det internasjonale pengefondet regnet med nullvekst i BNP i år før oversvømmelsene.

Flomkatastrofen nylig er derfor dessverre verken den første eller siste tragedien for Haiti.

Joachim Bamrud skriver om internasjonal økonomi for Økonomisk Rapport. Han er tidligere sjefredaktør for Økonomisk Rapport og det amerikanske forretningsbladet Latin Trade og har arbeidet som journalist og redaktør for diverse andre media i Europa, USA og Latin-Amerika, inkludert Reuters og UPI.