Perspektiv: Fattigdomskampen

Det er nå fire år siden verdens ledere samlet seg på den såkalte Millennium-konferansen ved FN-hovedkvarteret i New York og forpliktet seg til å halvere ekstrem fattigdom i verden innen 2015. Med ekstrem fattigdom menes en inntekt på mindre enn en dollar per dag.

Rundt 1,3 milliarder mennesker regnes som ekstremt fattige, ifølge FNs utviklingsfond (UNDP). 800 millioner av disse har aldri nok mat, og 500 millioner er sultrammede. Hvis man definerer «fattig» som en inntekt på mindre enn to dollar per dag, er det 2,7 milliarder mennesker i denne kategorien, ifølge Verdensbanken.

Mens områder som Øst-Asia og Øst-Europa har gjort betydelige fremskritt de siste 20 årene, har andre områder som Latin-Amerika, Sør-Asia, Midtøsten og Nord-Afrika kun notert liten fremgang. Aller verst er imidlertid Afrika sør for Sahara, der fattigdommen kun har økt.

Hva er det så som hjelper og hva er det som ikke hjelper?

Ifølge Verdensbanken er det et klart mønster for de land som har gjort fremskritt i å redusere fattigdom: sterk og langvarig økonomisk vekst. Og ser man nærmere på hvilke land som har hatt den mest imponerende vekst er det de land som har liberalisert sine økonomier og økt sin eksport av varer og tjenester. Spesielt Kina og India nevnes av Verdensbanken som eksempler på suksess i fattigdomsreduksjon de siste par årene.

Som banken påpeker er det viktig at u-landene styrker sin privatsektor gjennom respekt for eiendomsretten, ansvarlig budsjettstyring og et effektivt regelverk. Like viktig er det at u-land reduserer korrupsjon, påpeker banken. Altfor mange u-land domineres av korrupsjon i alt fra grunnleggende offentlige tjenester til gigantiske offentlige anbud.

Men i-landene har også sin del av ansvaret og kan gjøre mer enn bare å øke u-hjelpen. Tiltak som fjerning av proteksjonistiske landbrukssubsidier og høye tollbarrierer for produkter og tjenester fra u-land (slik den nåværende handelsrunden tar sikte på) vil ha en sterkt positiv effekt. Handelsreformene kan føre til at u-landene tjener 350 milliarder dollar innen 2015 og løfter 140 millioner personer ut av fattigdommen, spår Verdensbanken.

En annen løsning for å redusere fattigdom er gjeldsettergivelse, slik den britiske statsministeren Tony Blair har tatt initiativ til. Ideelt sett burde man ikke ettergi gjeld, men problemet er mer komplekst enn ved første øyekast.

Årsaken til den høye gjeldsbyrden er uansvarlige ledere som lånte vilt for å finansiere alt fra personlig forbruk til de mest tøvete prosjekter. Samtidig er det klart at bankene selv må ta ansvar for å ha gitt disse lånene til det som selv den gang må ha fremstått som uansvarlige regjeringer.

Effekten er at mange ansvarlige regjeringer i dag (som følger internasjonale normer for budsjetter og offentlig forbruk) må betale prisen for sine forgjengeres gilde. Og nettopp betalingen av skyhøye renter medfører at disse regjeringene sliter med å takle de mest presserende gjøremål: redusere fattigdommen gjennom økt finansiering av helse og utdannelse. Dermed fortsetter en ond sirkel av fattige som ikke kommer seg inn i middelklassen og ikke kan bidra til økt produktivitet og økte skatteinntekter for regjeringene.

Mange av de gjeldstyngede landene er blitt sterkt avhengige av u-hjelp for å takle fattigdomsproblemene. Det er derfor god grunn til å ettergi gjelden til de verst rammede landene - så lenge de fører en sunn økonomisk politikk basert på en sterk privat sektor, frihandel, ikke-diskriminering for utenlandske investorer og kamp mot korrupsjon. Det kan på sikt medføre ikke bare økt velstand i u-landene, men også redusert u-hjelp fra i-land.

Fremfor å satse på å øke u-hjelpen fra i-landene (slik blant annet den norske regjering tar til orde for), bør både u-landene og i-landene i stedet satse på økt liberalisering og samhandel for å redusere fattigdommen i verden.

Joachim Bamrud skriver om internasjonal økonomi for Økonomisk Rapport. Han er tidligere sjefredaktør for Økonomisk Rapport og det amerikanske forretningsbladet Latin Trade og har arbeidet som journalist og redaktør for diverse andre media i Europa, USA og Latin-Amerika, inkludert Reuters og UPI.