Perspektiv: Er det i nord de lateste bor?

«DU MÅ GÅ FORTERE, GUNNAR,» hvisket en velmenende kollega idet han hastet forbi meg i korridoren. Han var velkjent for sitt heseblesende tempo, enten han var på vei til kopimaskinen eller til et internt møte med unødvendig mange deltakere.

Lunsjen, to raskt energigivende bananer og en kopp posete, ble alltid fortært arbeidende bak skrivebordet. Ingen tid skulle gå til spille. Jobben var én av hans to lidenskaper. Den andre var katten. Siden kona forlengst hadde flyttet fra arbeidsmoralens vokter, var hun ikke engang nummer tre på min kollegas rankingliste.

DU HAR KANSKJE GJETTET at min kollega ikke er norsk. Da ville han jo ha vært en latsabb, ifølge New York Times, som i sommer skrev om late og bortskjemte nordmenn. Vi her i nord oppfører oss som barn av nyrike millionærer, hevdet storavisen - mens vi før oljeboomen livberget oss med hard jobbing og selvberging.

Min før omtalte kollega, som forlengst er tilbake i hjemlandet Wales, nikket trolig samtykkende på hodet hvis han leste om de late nordmennene - og det gjorde han trolig. Å holde seg oppdatert om alle mulige og umulige emner, som han kanskje kunne ha bruk for i jobben, var en yndet fritidssyssel etter arbeidstid. Da kunne han til og med klappe katten samtidig, uten at pusekosen var bortkastet tid.

SELV VAR JEG TIDVIS GANSKE LAT da jeg som attenåring tilbrakte en sommermåned som transportarbeider i Postverket, som det het den gangen. Hver gang det ankom en kolonne lastebiler fullastet med blytunge postsekker til rampa, gjaldt det å ha andre nødvendige ærender eller å gjemme seg på poselageret. Noen ganger slapp man selvfølgelig likevel ikke unna, og da (post)verket det i armene i dagevis.

Nå til dags skjer sannsynligvis både lasting og lossing i Posten langt mer humant og effektivt. At posten derimot, altså den med liten «p», ikke kommer raskere frem enn for flere tiår siden, har neppe noe med den norske latskapen å gjøre. Det er nok heller en følge av utviklingen, for ikke å si avviklingen, på en del områder i samfunnet.

KAN VI NORDMENN VÆRE LATE, vi som synes vi jobber så alt for mye? Tja, hva skal man si til en slik påstand?

På den ene siden kjenner vi alle mange som «bor» på jobben. Spørsmålet er: Får de egentlig gjort så mye mer enn oss som har en relativt normal arbeidstid?

Jeg hørte nylig om en selverklært arbeidsnarkoman som via mobiltelefon fortalte at han satt og jobbet på sin bærbare PC på Gardermoen, i påvente av flyavgang. Imidlertid lå hans eneste PC igjen på skrivebordet på jobben.

Og apropos mobiltelefon: Hvor mye nedsetter dette evig pipende redskapet abeidseffektiviteten i opptil flere profesjoner? Neste gang jeg engasjerer en håndverker, skal jeg be om to alternative timepriser: Med avslått mobiltelefon og med påslått. Jeg kommer til å slå til på den avslåtte.

SYKEFRAVÆR, UFØRETRYGD OG ATTFØRING er selvfølgelig ikke synonymt med latskap. Å påsto noe slikt vil være like ille som å påstå at det bor en potensiell terrorist i alle muslimer. Det er det da heller ingen som påstår, selv ikke de som er så høyrevridde at de aldri kjøper en billig brokkoli på Tøyen.

At det derimot kan være en sammenheng mellom den norske sykelønnsordningen og sykefraværet, burde ikke være noen kontroversiell påstand. «Myke senger gir late drenger,» er et norsk ordspråk til ettertanke.

Når et finsk ordspråk hevder at «dovenskap er et verdifullt talent, bare det brukes riktig», forteller dette kanskje mer om finsk mentalitet enn om finsk virkelighet. Skjønt hvem vet: Noen av dine klokeste tanker kan faktisk dukke opp i hjernen din nettopp når du slapper av.

Slik jeg tenker å gjøre akkurat nå.

Om få minutter skal jeg la latskapen overmanne meg og bare ligge flat i sola med en avis over ansiktet.

New York Times, naturligvis.

Gunnar Krogh-Tonning er partner i BEST Consulting Group (www.best-consult.no). Han har arbeidet med executive search de siste 18 årene for privat og offentlig sektor.