Perspektiv: Den norske bankkrisen

Norges Bank har nylig publisert en omfattende fremstilling av The Norwegian Banking Crisis (Occasional Papers No 33, 2004). Flere bidragsytere har behandlet forskjellige sider av saken og resultatet er meget leseverdig. Men fremstillingen er også en illustrasjon på at historien skrives av seierherrene. Det er påfallende at ingen av bidragsyterne har drøftet, ja heller ikke nevnt, de motforestillinger som tross alt er gjort gjeldende mot den offisielle historien. Jeg tenker i første rekke på Axel Dammans utredninger og vurderinger. Var det egentlig en bankkrise? Hvorfor oppsto den? Hvem hadde i tilfelle ansvaret for den?

Opphevingen av kredittreguleringen og tilgang på billige penger i utlandet resulterte på midten av 1980-tallet i en enorm kredittekspansjon. I bankenes kamp om markedsandeler ble det utvist mye dårlig bankhåndverk. Store tap oppsto, og større tap truet med å oppstå. Det er imidlertid usikkert om disse ville ha ført til noen bankkrise.

Da de utenlandske långiverne begynte å trekke sine penger tilbake fra Norge, ville låntakerne, de norske bankene, naturligvis ha vært nødt til å betale mer for å beholde pengene. Det ville ha ført til renteoppgang i Norge. Men dette ønsket ikke regjeringen, og den påla Norges Bank å stille sin billige kreditt til rådighet for norske banker. Hvorvidt Norges Bank var pliktig til å følge regjeringens «påbud», er en sak for seg. Faktum er at i løpet av få måneder våren 1986 ble det gitt mer enn 50 milliarder i billige lån fra Norges Bank til de norske bankene.

Men hvor lenge var Adam i Paradis? Med regjeringsskiftet utpå sommeren 1986 ble Norges Banks låne- og rentepolitikk lagt om, ikke nennsomt, men så brutalt som tenkes kan. De lån bankene nettopp hadde fått billig i Norges Bank, kom i enkelte tilfelle til å koste mer enn 20 prosent. Det er få lån som vil være lønnsomme til en slik rente, og banktapene som politikerne hadde utsatt, meldte seg umiddelbart med økt styrke.

Et spørsmål var hvordan tapene skulle beregnes. Når et lån ble misligholdt, skulle lånet avskrives i sin helhet? Eller skulle man nøye seg med å avskrive det aktuelle rente- og avdragstapet?

Andre spørsmål var om bankene hadde store nok reserver til å dekke tapene, og hva som kunne regnes som reserver. Da krisen oppsto, var det ikke bankenes betalingsvansker som var det største problemet. Bortsett fra en kort periode hadde bankene positive driftsresultater i alle kriseårene. Bankenes tap var beregnede tap. Deres problem var at summen av de aktiva som myndighetene godkjente som egenkapital, truet med å synke under en fastsatt minimumsgrense. Men bankene hadde i tillegg betydelige reserver, som ikke ble regnet med i egenkapitalen.

På mange måter virker det som om myndighetenes politikk gikk ut på å maksimere krisen. De insisterte på at når et lån var misligholdt, skulle det anses som tapt i sin helhet. Da det ble sannsynlig at myndighetene ville tilføre bankene ny kapital, fikk bankene en spore til selv å maksimere tapsanslagene. Dette må kunne anses som et eksempel på det økonomene kaller «moral hazard», som i dette tilfelle betyr at myndighetenes politikk bidro til å realisere en situasjon politikken egentlig tok sikte på å unngå.

I andre land er bankkriser håndtert annerledes. Da de amerikanske bankene tidligere hadde enorme tap på sine engasjementer i Latin-Amerika, ville de ha vært insolvente hvis tapene skulle bokføres. Men bankene lot, med myndighetenes godkjennelse, sine formelle aktiva stå uendret på balansekontoen. Det kan minne om hva Norges Bank gjorde i 1945. Da var vår sentralbank konkurs. Passiva, sedler i omløp, var mye større enn aktiva, summen av bankens gull- og valutabeholdninger. Men konkursen ble unngått ved at banken konstruerte en fiktiv aktivapost som ble kalt Okkupasjonskontoen, som formelt var et krav mot den tyske stat.

I løpet av kort tid etter krisen var bankene igjen lønnsomme foretak. Mye tyder på at de selv ville ha vært i stand til å mestre krisen hvis de bare hadde fått lov.

Egil Bakke, direktør for Konkurransetilsynet (Pristilsynet) fra 1983 til 1995, er forsker ved Senter for Medieøkonomi ved Handelshøyskolen BI. Bakke er cand.oecon fra Universitetet i Oslo. Han har tidligere arbeidet i Norges Industriforbund og i Finans-, Industri- og Forbrukerdepartementene.