Perspektiv: 60 øre som kan redde Norge!

Jeg vet ikke om Økonomisk Rapport vanligvis er full av kjærlighet til bønder og bygder, men her er en livsnødvendig dose - ikke bare om viktige verdier på bygdene, men om samfunnsøkonomi. Trolig er få ting mer lønnsomt enn å hegne om og utvikle det vi dag kaller «ulønnsomt landbruk» og «kostbar distriktspolitikk». Særlig når løsninger kun koster 60 øre.

La oss ta regnestykket: Folk i Norge tror at mellom 20 og 30 kroner av hver hundrelapp vi bruker, går til mat. Sannheten er at vi bruker 11 kroner pr. hundrings. Aldri har andelen «matkostnader» vært lavere, og aldri har vi klaget mer. Det skyldes ikke minst at noen få landbrukshatere preger alle kringkastede debatter om saken, og at pressen kritikkløst nører oppunder, i forfeilet tro på at de tar forbrukernes parti..

Av de 11 kronene, går omtrent halvparten til importert mat, slik at det altså er 5 kroner og 50 øre igjen til norskprodusert. Trekk fra det som går til dagligvarekjeder, grossister, moms og annet som ikke handler om matproduksjonen, så er det ca. kr. 1,80 igjen. Trekk deretter fra det vi kunne spart på å kjøpe også denne maten fra utlandet (trolig drøye 30%), så ender vi med en reell merkostnad på 60 øre - for å opprettholde et levende norsk landbruk..

Hva får vi for de 60 ørene?

Kortversjonen er at vi får et Norge slik vi ønsker og elsker det, med livskraft og fremtidstro i hundrevis av norske bygder og kommuner. Bøndene og deres familier sørger for at det er unger på skolene, kunder i butikkene, innskytere i bankene og kårfolk på sykehjemmene. Hele ryggraden i det landet vårt raser sammen, den dagen landbruket bryter sammen. Og ikke bare dèt. For 60 øre pr. hundrelapp får vi et vakkert Norge, der krattskog ryddes, jorder blir slått og åkerteiger sådd og høstet. Landbruket er landets desidert viktigste reiselivsnæring. Hvem gidder kjøre bobil opp Gubrandsdalen eller turistbuss ned Geiranger, den dagen landskapet er grodd igjen?

I tillegg sikrer et levende landbruk at kultur holdes i hevd, enten det gjelder rømmegraut, fenalår eller hallingkast. Det sikrer trygg mat, i en verden der industrialisert landbruk har frembrakt vidunderlige begreper som salmonella, scrapie og Creutzfeld-Jacob. Og det sikrer at nordmenn fortsatt kan handle de merkene vi elsker høyest. De bakstreverske bøndene er norsk næringslivs desidert beste merkevarebyggere (TINE er nummer èn og Gilde nummer to eller tre på siste MMI-måling over merkestyrke i landet vårt).

Alt dette får vi for 60 øre pr. hundrelapp. Er det verdt det?

Selvsagt. Og enda mer selvsagt hvis vi bryr oss med å regne på den alternative kostnaden. For hva koster det å nedlegge noen hundre kommuner og noen tusen lokalsamfunn? Hva koster det å flytte hundretusenvis av nordmenn fra distriktene inn til de store byene? Hvilke sosiale kostnader vil det medføre - og hva må vi investere i kollektivtrafikk, veier, skoler, sykehjem og annen infrastruktur? Jeg er ikke økonom, men jeg skulle gjerne hatt en sosialøkonomisk beregning av kostnaden ved å spare 60 øre pr. hundrelapp. Jeg tipper 10-gangeren, minst.

Hvorfor får vi aldri presentert dette regnestykket? Hvorfor ender debatten alltid med prisen på bacon i Norge kontra Sverige? Er det rart pessimismen sprer seg i distriktene, når alt vi forteller dem er at de er til plunder og heft for oss gutta i byen; vi som har turbo bak og servo foran, der vi kjører i rasende fart gjennom tilværelsen og sier at jammen er det vakkert i Norge? Den største økonomiske utfordring vi står overfor i Norge, er ikke hva vi skal gjøre når oljen tar slutt. Langt viktigere er hva vi skal gjøre den dagen distrikts-Norge er nedlagt. Og den er ikke langt unna, hvis vi ikke forstår hvilke verdier - også i kroner og øre - vi står i fare for å effektivisere bort.

En fremtidsrettet politikk for norske distrikter og økonomi dreier seg kanskje ikke om færre bruk og bønder, men om flere? Ikke om å få nedlagt flest mulig bankfilialer, sykehjem og grendeskoler, men å få bygd noen nye? For det er ingen naturlov at alt må fortsette i samme retning som nå. WTO og ESA er ikke innstiftet av Gud og har ikke alltid rett. De har ikke engang folkets støtte, så vidt jeg vet. Jeg har i hvert fall aldri stemt på dem.

Ingebrigt Steen Jensen er tekstforfatter og rådgiver i Dinamo, som bl.a. har TINE som kunde. Han var også med å grunnlegge JBR etter å ha jobbet for Ogilvy & Mather. Steen Jensen er forfatter av bøkene Min sønn er en mus og Ona fyr og styreformann i Stabæk Fotball.