Penger, makt og skjønnhet

16 år etter at Berlin-muren falt har den tyske kansleren Angela Merkel fullbyrdet revolusjonene i Øst-Europa. Nå venter Europa nye utfordringer i sør.

Våren 1990 rullet jeg i land på ferjekaia i Rostock for å skrive om det første frie valget i den østtyske bonde- og arbeiderstaten DDR. Da vi parkerte vår nøkterne vestlige stasjonsvogn på torget i den gamle Hansa-byen ble vi omringet av noen fillete guttunger som stirret respektfullt på vidunderet fra vest. 15 år senere kjører de trolig langt finere biler enn den kassa vi kjørte rundt i.

For den økonomiske utviklingen i den tidligere Øst-blokken er et eventyr etter bare 15 år. De fleste av de 75 millioner menneskene i de åtte nye EU-landene i øst har fått et bedre liv på kortere tid enn et barn blir ungdom. Reformer og drømmen om et bedre liv sprer seg stadig lenger østover. Land i Baltikum melder allerede om mangel på arbeidskraft.

Den raske utviklingen har hatt sine skyggesider, som perioder med høy arbeidsløshet, fattigdom blant eldre og utbredelse av korrupsjon. Men den positive økonomiske utviklingen gjør de nye EU-statene bedre i stand til å finne politiske løsninger på disse problemene.
På veien ned til Berlin den gangen i 1990 passerte vi gjennom Brandenburg, delstaten der den nye tyske kansleren Angela Merkel vokste opp.

Murhusene hadde granathull i veggene som om det var noen timer siden den annen verdenskrig hadde sluttet - og ikke 35 år tidligere. Østtyske Trabant-biler var strandet i grøfta etter at noen hadde brukt friheten til å råkjøre motoren til rådebank. Landbruksmaskinene var gigantiske trekkvogner som tidligere hadde vært brukt til å trekke sovjetiske raketter.

«Kvinnen som kom inn fra kulden» kaller tyske aviser sin nye regjeringssjef, et ordspill på den klassiske spionromanen fra den kalde krigen, «Spionen som kom inn fra kulden» av John Le Carré. Men det er en typisk vestlig måte å se verden på. For Angela Merkels liv i øst var ikke kaldt selv om det var annerledes.

- Jeg ville gjerne blitt lærerinne, men i det politiske systemet var det ikke mulig. Å studere fysikk var ufarlig, sier fysikkprofessoren Merkel om situasjonen den gangen. Mange skarpe hoder i øst tenkte den gang som henne og søkte seg en apolitisk karriere.

Men da sjansen kom, grep hun den og hun ble både minister, partisjef og kansler i løpet av drøye ti år.

- Der hvor andre mennesker er redde for forandring, vet vi østtyskere at det alltid også finnes nye perspektiver, beskriver Merkel sin skjellsettende opplevelse i livet. Det er en erfaring som det reformtrege Vest-Europa sårt kan trenge, spesielt i de økonomiske sinkene som Tyskland, Frankrike og Italia.

Det siste tiåret har dristige mennesker og nye tanker fra øst gitt det gamle Vest-Europa en kraftig vitamininnsprøyting. Det er typisk for mange som vokste opp i det kommunistiske Øst-Europa at de ser mulighetene og ikke farene ved å måtte omstille seg. Hvem skulle for 15 år siden trodd at folk som den tidlig foreldreløse Roman Abramovitsj skulle bli en av Europas rikeste menn og eier av den engelske fotballklubben Chelsea? Eller at den tsjekkiske modellen og skuespilleren Eva Herzigova skulle bli 90-tallets ansikt og en av de få i sin bransje som klarte skrittet fra catwalk til filmstudioene i Hollywood.

Det interessante med disse tre svært ulike personene Merkel, Abramovitsj og Herzigova er at de på 70- og 80-tallet ble oppdratt i et system som gikk dukken og likevel er blant dem som klarte seg best i vest. De brøt også i stykker Vestens bilde av sine østlige naboer som skumle spionkrigere og kraftige traktorfruer. Penger, makt og skjønnhet kan i det nye Europa nå også komme østfra.

Den såkalte 89-generasjonen i øst skiller seg fra den vestlige 68-er-generasjonen som har dominert europeisk politikk de siste tiårene. I øst opplevde 89-erne slutten og tragikomedien i å forsøke å opprettholde et system som ikke fungerer. De er merket av at verden kan forandre seg fra en dag til en annen. De får et skarpere blikk for risiko, men også for mulighetene til utvikling i samfunnet. Der den politiske kampen for 68-erne ofte utartet til et spill og en evig reprise av visjonene fra 70-tallet, ser 89-erne etter praktiske løsninger.

Det er derfor ikke rart at det i Europa i dag er estere og slovaker som leder an i skattereformer og slank forvaltning. I mens går livstrette aldrende franskmenn og tyskere i tog for å opprettholde en velferdsstat de ikke lenger kan betale for. Angela Merkels generasjon er trolig langt bedre skikket enn 68-erne til å løse Europas største problem akkurat nå - integrasjon av innvandrere og arbeidssøkende fra sør og øst. 89-erne har selv vært nederst, og de vet noe om drømmen om å bli akseptert i vest. For tegnene på Europas neste store krise er klare, nemlig opptøyene blant innvandrerungdom i Frankrike i høst og flyktningbåtene som hver dag seiler over Middelhavet med tusener av lykkesøkende.

Noen av innvandrerne fra Afrika og Midtøsten har allerede gjort karriere i sport og film. Noen har skaffet seg rikdom. Nå er det på tide at noen av dem også trer frem i politiske roller og blir Sydens representanter, slik Merkel er blitt Østens. Det var kanskje ingen tilfeldighet at Merkels første offisielle opptreden på den politiske parkett var EUs Middelhavskonferanse i Barcelona. For det er der Europa nå har sine flyktninger og grensemurer.