På lånt tid
KOMMENTAR: Arbeiderpartiet vedtok på sitt landsmøte denne uken å utsette avgjørelsen om å åpne for oljeboring i områdene utenfor Lofoten og Vesterålen.
Området er miljømessig sårbart, og argumentet for å utsette leteboringen er at det trengs mer informasjon om konsekvensene for miljøet.
Oljebransjen har i lang tid presset på for å få tilgang til områdene lengst i nord, som ifølge beregninger inneholder noen de største olje- og gassfeltene i verden.
Ifølge oljedirektoratet inneholder Barentshavet cirka 1 milliard kubikkmeter oljeekivalenter med olje og gass. Over 50 prosent er gass, og tilsvarer den samlede gassproduksjonen i Norge i ett år. Norskehavet har 1,2 milliarder kubikkmeter oljeekvivalenter, mens Barentshavet har 1,18 milliarder.
Og med stadig færre oljefunn, er hele den globale oljeindustrien nå i ferd med å sikte seg inn på de arktiske områdene.
Ifølge det internasjonale energibyrået trengs det nye oljereserver tilsvarende fire saudiarabiske for å møte etterspørselen de kommende årene.
Gigantenes kamp
Norske myndigheter er i ferd med lisensrunde 20 der til sammen 79 blokker på norsk kontinentalsokkel tilbys.
28 av disse ligger i Barentshavet, og disse vil ikke bli tildelt i denne runden.
Det er kommet inn 46 søknader, mot 24 ved forrige lisensrunde i 2006, opplyser Oljedirektoratet.
Blant søkerne finner vi Exxon Mobil, Chevron, Shell og Total, altså de største oljeselskapene i verden.
Oljeselskapene må bare betale 100 000 kroner for en lisens, som tildeles etter strenge kriterier med krav til ekspertise, erfaring og finansiell styrke.
I tillegg kreves det grundige analyser av risiko knyttet til potensielle skader på miljøet.
StatoilHydro er fremdeles det klart best kvalifiserte oljeselskapet når det gjelder dypvannsboring, og foreløpig er eneste oljeselskap som har fått lov til å starte prøveboring i Barentshavet.
Men i løpet av det siste året har selskapet blitt et av de økonomisk svakeste.
Det kan bli skjebnesvangert.
Låner penger
Mens Exxon Mobil og Chevron brukte de ekstra inntektene av den høye oljeprisen i fjor sommer til å fylle opp kontantbeholdningen, har Helge Lund og StatoilHydro brukt pengene til oppkjøp av selskaper, lisenser og rettigheter rundt om i verden, fra Amerika til Mexico-gulfen og Midt-Østen.
Exxon og Chevron sitter nå med til sammen 40 milliarder dollar i tilgjengelige kontanter, en firedobling i løpet av de siste 12 månedene.
Exxon alene har nesten 30 milliarder dollar til disposisjon.
De meste av pengene er investert i statsobligasjoner, som er relativt sikre, lett omsettelige og kan hurtig benyttes til investeringer og oppkjøp.
StatoilHydro har på sin side solgt obligasjoner og tatt opp ny gjeld for 6,2 milliarder dollar i samme periode, og har ifølge siste kvartalsrapport en kontantbeholdning på 7,9 milliarder dollar.
En strategi som øker selskapets finansielle risiko ytterligere.
Det er for øvrig ikke bare på norsk sokkel at StatoilHydro møter stadig hardere konkurranse.
Budkrig
I Irak har Vice President Adel Abdel Mahdi nå invitert en gruppe oljeprodusenter, ledet av Total og Chevron, til budkamp om rettigheter til å utvinne verdens tredje største oljereserve.
StatoilHydro kan bli nødt til å bla opp adskillig flere milliarder i tiden fremover for å henge med i konkurransen.
En mulig konsekvens av dette kan bli mer samarbeid, flere strategiske avtaler og flere fusjoner og sammenslåinger.
En rekke mindre oljeselskaper, som for eksempel Det Norske Oljeselskap, North Energy og Discover Petroleum, har inngått avtaler med store oljeselskaper som Chevron, Shell og Repsol, om leteboring på norsk sokkel.
Disse begynner også å utgjøre en seriøs trussel mot gigantenes dominans på oljemarkedet.
En høy gassprisen har holdt liv i StatoilHydro frem til nå. Men etter tre år med stigende gasspriser, er også disse på vei ned.
Utspilles
Hadde tildelingen av oljelisenser i Barentshavet skjedd nå, kunne StatoilHydro lett bli spilt ut i blitt spilt ut over sidelinjen og mistet sin dominerende posisjon i de arktiske områdene på grunn av sin midlertidige svake økonomi.
Den kan selskapet fremdeles gjøre hvis ikke oljeprisen kommer betydelig opp igjen.
Det kan derfor ha sine fordeler å ha staten som største eier.
Det er lite trolig at det økonomiske perspektivet ikke har vært vurdert når regjeringen besluttet å utsette oljeletingen i nordområdene i minst er til.
Låner tid
Ekspertene tror oljeprisen vil holde seg rundt 50 dollar fatet ut året, men vil etter hvert stige.
50 dollar fatet er break-even pris for StatoilHydro.
De fundamentale forholdene rundt tilbud og etterspørsel tilsier at en økning i oljeprisen er uunngåelig.
Spørsmålet er hvor lang tid det vil ta. Og det er det ingen som kan gi noe svar på
Den norske oljegiganten er det selskapet i bransjen som er mest utsatt i forhold til svingningene i oljeprisen.
Letingen etter ny drivverdige felter må fortsette, men samtidig må StatoilHydro finne andre ben å stå på.
Norges industrielle bærebjelke trenger å omstruktureres, kutte kostnader og samtidig posisjonere seg for vekst i nye områder.
Til sammenligning kan nevnes at verdens største oljeselskap, Exxon, bare står for 3 prosent av verdens oljeproduksjon fordi man har diversifisert virksomheten slik at man er mindre avhengig av oljeutvinning og oljepris.
Det StatoilHydro i øyeblikket har mest behov for er tid. Tid til at oljeprisen kan komme opp på et nivå slik at leting og utbygging av nye prosjekter kan tas opp igjen.
Og tid til å skape en bæredyktig strategi for fremtiden.
Følger man resonnementet om at "tid er penger" er utsettelsen av oljeboringen i Barentshavet - som sikkert kommer i gang på et eller annet tidspunkt - i realiteten en solid krisepakke.
StatoilHydro lever i øyeblikket både på lånte penger og lånt tid.
Artikkelen er hentet fra siste utgave av Ukeavisen Ledelse.
Les flere kommentarer her:
Øvrige