Oslo Børs mellom oljefond og finansskandaler

Oslo Børs vil ha oljemilliardene inn i selskapene som noteres hos dem. Det er bra, men det er vel ikke nok til å styrke denne institusjonen når enda en skandale rammer?

I dette nummeret kan vi fortelle en historie som styrker børsens argumentasjon om å hente statens formue hjem. Det er fortellingen om det svenske oljefondet, eller rettere sagt pensjonsfondene. Siden 60-tallet er den svenske statsformuen blitt forvaltet stikk i strid med norske retningslinjer; nemlig slik at det skaper bedrifter og arbeidsplasser i Sverige (sidene 34-39). Nå eier disse fondene aksjer for snaut 100 milliarder kroner.

Men det skjer ting ute i verden som trolig er like viktig for Oslo Børs som ekstra tilflyt av oljekroner. Enron-skandalen viser hvor avgjørende tillit er for en markedsplass og hva som kan skje når spillereglene brytes systematisk. Børsen bør følge med på den gigantiske oppryddingen som nå har startet i USA, og der høringene i Kongressen avdekker en finansskandale som setter det meste i skyggen. Ikke bare på grunn av omfanget (en børsverdi på 720 milliarder kroner på toppen er tapt for aksjonærene), men like mye fordi dette har skjedd i den globale kapitalismens absolutte hovedkvarter - med klare toppolitiske forgreninger.

Jeg må ty til kollegene i Business Week, det mest velrenommerte amerikanske økonomiske magasinet, for å vise hvor grunnleggende denne skandalen rammer systemet:

«Sakte men sikkert forsvant den finansielle sannheten. Ingen, verken revisorer eller advokater eller bankene eller Wall Street-analytikere, protesterte mens bunnlinjen utviklet seg til diktning. På veien mot deregulering har grunnsteinene i kapitalismen - klarhet, gjennomsiktighet, fairness og åpenhet - blitt ofret», heter det i oppgjøret med et korrupt system der det også heter at analytikerne «sluttet å være ærlige» da deres inntekt ble avhengig av hvor mye arbeidsgiverne tjente på råd til selskapene de skal analysere.

Det er lett å spå tøffere regulering (slutt på revisorfirmaenes selvregulering, for eksempel), og nye krav til uavhengighet og profesjonalitet i finansverdenen etter at 21 000 ansatte er rammet. Ikke bare fordi de har mistet jobben, men også fordi pensjonspengene deres er fordunstet.

Flukt til kvalitet blir en av virkningene når folks sparevalg i større grad styres av grunnleggende mistro til nøkkelaktørene. Troverdighet blir nøkkelordet.

For Oslo Børs burde dette tjene som et varsel. Og det er meget uheldig når vi nå blir presentert for et nytt kapittel i det store norske børsbedrageriet. Det som sikrer at bare noen høster der flertallet sår. Denne gangen er det det store spekulasjonsobjektet på Oslo Børs, Opticom, som har åpnet for at noen investorer trolig er blitt begunstiget på bekostning av andre når det er lekre kjøttbein som skal deles ut. Les intervjuet med Peter Warren i dette nummeret om finansmarkedet. Det er viktig å notere seg hans advarsel mot Opticom-sjefenes bruk av «illusjonistenes verktøy» når kursen skal drives opp.

At det er DnB som denne gangen har favorisert sine, som Storebrand gjorde det i Norwegian Applied Technology noen år tilbake, viser hvor dypt dette stikker.

Fra før av har Oslo Børs et rykte som innsider børsen, der en liten gruppe manipulerer kurser og bytter vennetjenester. Det ville være feil å trøste seg med at uvesenet åpenbart er internasjonalisert, og at selv den uerklærte verdensmesteren i finans, USA, nå er infisert av den uendelige grådighet på egne vegne. Til tross for den tøffeste markedsovervåkingen og politietterforskningen i verden.

For våre egne børssjefer, Kredittilsynet og politikerne er det grunn til å ta mer alvorlig på at lovovertredelser i det norske markedet sjelden eller aldri rammer forbryterne. Bare på den måten kan Oslo Børs bli det sentrale verktøyet for det norske samfunnet som vi trenger - og som også flere oljemilliarder ville bidra til.

For uten at noe blir gjort, vil vi lett kunne vri på det gamle ordtaket: Evig eies kun et dårlig rykte.