Orientekspressens siste stopp!
Romania og Bulgaria blir EUs nye medlemsland i 2007. De to landene ved Svartehavet kan bli grensen for EU-utvidelsen mot øst. For i Brussel ønsker stadig flere å følge sporene fra Orientekspressen.
Orientekspressen var en gang verdens mest luksuriøse og eksotiske togreise. Før flyenes tid var den livsnerven fra de europeiske storbyene London og Paris til Konstantinopel - fra 1932 Istanbul.
Den tyrkiske storbyen var porten til Orienten, og ekspresstoget den raskeste vei for rike og mektige briter og franskmenn på vei til jobb i koloniene i Midtøsten og Det fjerne Østen. Slik slapp de en lang sjøreise rundt Spania og gjennom Middelhavet.
Miljøet var eksklusivt og eksotisk - i alle fall for dem som hadde råd til å reise på første klasse. Stemningen er kjent fra bøker og på film som i Agatha Christies Mord på Orientekspressen og Jules Vernes Jorden rundt på 80 dager.
Egentlig var det nok mer dramatisk utenfor toget. For fra første avgang i 1889 ble det forsøkt stadig nye spor til målet ved Bosporus-stredet. Noen ganger var det tekniske nyvinninger som tunneler og broer som gjorde nye ruter mulig - andre ganger var det kriger og konflikter som stanset toget.
Under Orientekspressens storhetstid fra 1890 til 1940 var Europas sørøstlige hjørne kjent som Det nære Østen. Her spilte de europeiske stormaktene sitt spill om kontrollen med veien til den rike Orienten. For på Balkan har man i hundrevis av år kranglet om hvor grensen går mellom Europa og Asia - slik EU gjør i dag.
Etter den annen verdenskrig delte Jernteppet Europa i en kommunistisk og en kapitalistisk del. Det nære Østen ble til Øst-Europa. Med kommunismen forsvant luksusen. Snart var Orientekspressen bare et glamorøst minne i en trist virkelighet av grå togkupeer med harde seter og en lukt av kull og kål.
Det var EU-kommissæren for utvidelse, finske Olli Rehn, som nylig brukte Orientekspressen for å forklare EUs nye holdning til utvidelse av medlemsmassen.
- Utvidelsesprosessen skal ikke være et høyhastighetstog, men en Orientekspress der det viktigste er hensynet til passasjerenes sikkerhet og velvære, mener Rehn.
Det er ikke lenger EUs evne til å ta opp nye kandidater som skal være avgjørende for hvem som bli medlem. Det skal være kandidatenes evne til å være medlemmer. Med andre ord, kandidatene må ta seg sammen og klare kravene om de vil inn i klubben.
Men samtidig trakk Rehn med sin henvisning til Orientekspressen paralleller til en annen tid. Da dette hjørnet av Europa var den rike delen av kontinentet, og utkantlandene i nord og vest, som dagens rikinger Irland, Finland og Norge, var de fattige.
Romanias hovedstad, Bucuresti, ble kalt Østens Paris for sin vakre arkitektur og sitt livlige uteliv. Svartehavet var porten til elvene i Russland og rikdommene i Sibir. Elva Donau var den viktigste europeiske transportåren fra Romania og helt opp til Tyskland. Konstantinopel/Istanbul var Europas største by - slik den har vært i over 1000 år og fortsatt er.
Tyrkia er kanskje fortsatt målet for EUs Orientekspress, men ikke nødvendigvis som medlem. Kanskje stopper EU-toget inntil videre i den europeiske delen av Istanbul, slik Orientekspressen gjorde det.
For EU-utvidelsen med 10 stater i Sør- og Øst-Europa i 2004 var tøff nok for mange medlemsland. Millioner av arbeidsplasser flyttet østover og millioner av øst-arbeidere dro vestover. Da debatten om Tyrkias medlemskap skjøt fart i fjor, fikk den skylden for at mange EU-borgere gjorde opprør. For hva vil skje med de europeiske arbeidsplassene om Tyrkia blir medlem - med nær 70 millioner innbyggere og et inntektsnivå på en femdel av landene i Nord- og Vest-Europa? Den forhastede lanseringen av Tyrkia som mulig medlem fikk mye av skylden for at EUs planlagte grunnlov havarerte da Frankrike og Nederland sa nei til den i folkeavstemninger i fjor.
Men parkeringen av tyrkisk medlemskap har gjort det lettere for Romania og Bulgaria å bli medlemmer. De to landene har til sammen over 30 millioner innbyggere og et inntektsnivå som ikke ligger mye over Tyrkias. Men debatten om deres adgang i klubben er nå spak i forhold til Tyrkia-striden.
Den største striden står om EU vil oppleve en ny bølge av billig arbeidskraft. Storbritannia er så langt det eneste landet som har varslet begrensninger mot fri arbeidsinnvandring av ufaglærte. Britene har tatt inn over 600.000 innvandrere fra det nye EU siden 2004, og vil først fordøye denne bølgen. De hadde nemlig bare ventet 15.000 i året.
De andre EU-landene er avventende. Ikke minst fordi mange rumenere for lengst er reist vestover for å søke lykken. Nær to millioner er allerede i land som Italia, Spania og Frankrike, landene der språkbarrieren er minst for det romanske språket rumensk.
De slavisktalende bulgarerne med sin ortodokse kristne tradisjon ser ut til å trives best i nabolandet Hellas og hos slaviske naboer i Øst-Europa. Så rumensk og bulgarsk arbeidskraft vil neppe bli like synlig i nordiske land som polsk og baltisk. Kaldt er det også her oppe.
I EUs «regjering», EU-kommisjonen, vil Bulgarias og Romanias nye kommissærer få ansvar for henholdsvis forbrukerbeskyttelse og flerspråklighet. Forbrukerbeskytter Meglena Kuneva fra Bulgaria får en utfordring, siden nettopp korrupsjon og mangler ved rettssystemet har vært de viktigste ankepunktene ved den bulgarske søknaden.
Kommissær for multilingualisme, Leonard Orban fra Romania, skal offisielt holde orden på bruken av EUs 23 offisielle språk. Men flere medlemmer av Europa-parlamentet mener han heller burde vært kommissær for minoriteter. Ikke fordi Romania er et lite land. Med 23 millioner innbyggere blir det EUs syvende mest folkerike - etter Polen, men foran Nederland. Men fordi sigøynerne - Europas største og fattigste minoritet - er problemet alle tenker på ved Romanias inntreden i EU, men som få snakker høyt om.
Romania vil bringe en sigøynerbefolkning inn i EU som er større enn mange av medlemslandenes befolkning. Kommer de alle til Vesten nå?
Neppe, for som de sanne grenseløse europeerne de er, har sigøynerne for lengst kunnet reise hvor de ville. EUs Orientekspress kan nok stoppe i Istanbul, men trafikken langs den gamle ruten er for lengst gjenopptatt. EU eller ikke EU.
Orientekspressen var en gang verdens mest luksuriøse og eksotiske togreise. Før flyenes tid var den livsnerven fra de europeiske storbyene London og Paris til Konstantinopel - fra 1932 Istanbul.
Den tyrkiske storbyen var porten til Orienten, og ekspresstoget den raskeste vei for rike og mektige briter og franskmenn på vei til jobb i koloniene i Midtøsten og Det fjerne Østen. Slik slapp de en lang sjøreise rundt Spania og gjennom Middelhavet.
Saken fortsetter under annonsen
Miljøet var eksklusivt og eksotisk - i alle fall for dem som hadde råd til å reise på første klasse. Stemningen er kjent fra bøker og på film som i Agatha Christies Mord på Orientekspressen og Jules Vernes Jorden rundt på 80 dager.
Egentlig var det nok mer dramatisk utenfor toget. For fra første avgang i 1889 ble det forsøkt stadig nye spor til målet ved Bosporus-stredet. Noen ganger var det tekniske nyvinninger som tunneler og broer som gjorde nye ruter mulig - andre ganger var det kriger og konflikter som stanset toget.
Saken fortsetter under annonsen
Under Orientekspressens storhetstid fra 1890 til 1940 var Europas sørøstlige hjørne kjent som Det nære Østen. Her spilte de europeiske stormaktene sitt spill om kontrollen med veien til den rike Orienten. For på Balkan har man i hundrevis av år kranglet om hvor grensen går mellom Europa og Asia - slik EU gjør i dag.
Etter den annen verdenskrig delte Jernteppet Europa i en kommunistisk og en kapitalistisk del. Det nære Østen ble til Øst-Europa. Med kommunismen forsvant luksusen. Snart var Orientekspressen bare et glamorøst minne i en trist virkelighet av grå togkupeer med harde seter og en lukt av kull og kål.
Saken fortsetter under annonsen
- Utvidelsesprosessen skal ikke være et høyhastighetstog, men en Orientekspress der det viktigste er hensynet til passasjerenes sikkerhet og velvære, mener Rehn.
Det er ikke lenger EUs evne til å ta opp nye kandidater som skal være avgjørende for hvem som bli medlem. Det skal være kandidatenes evne til å være medlemmer. Med andre ord, kandidatene må ta seg sammen og klare kravene om de vil inn i klubben.
Saken fortsetter under annonsen
Men samtidig trakk Rehn med sin henvisning til Orientekspressen paralleller til en annen tid. Da dette hjørnet av Europa var den rike delen av kontinentet, og utkantlandene i nord og vest, som dagens rikinger Irland, Finland og Norge, var de fattige.
Romanias hovedstad, Bucuresti, ble kalt Østens Paris for sin vakre arkitektur og sitt livlige uteliv. Svartehavet var porten til elvene i Russland og rikdommene i Sibir. Elva Donau var den viktigste europeiske transportåren fra Romania og helt opp til Tyskland. Konstantinopel/Istanbul var Europas største by - slik den har vært i over 1000 år og fortsatt er.
Saken fortsetter under annonsen
Tyrkia er kanskje fortsatt målet for EUs Orientekspress, men ikke nødvendigvis som medlem. Kanskje stopper EU-toget inntil videre i den europeiske delen av Istanbul, slik Orientekspressen gjorde det.
For EU-utvidelsen med 10 stater i Sør- og Øst-Europa i 2004 var tøff nok for mange medlemsland. Millioner av arbeidsplasser flyttet østover og millioner av øst-arbeidere dro vestover. Da debatten om Tyrkias medlemskap skjøt fart i fjor, fikk den skylden for at mange EU-borgere gjorde opprør. For hva vil skje med de europeiske arbeidsplassene om Tyrkia blir medlem - med nær 70 millioner innbyggere og et inntektsnivå på en femdel av landene i Nord- og Vest-Europa? Den forhastede lanseringen av Tyrkia som mulig medlem fikk mye av skylden for at EUs planlagte grunnlov havarerte da Frankrike og Nederland sa nei til den i folkeavstemninger i fjor.
Men parkeringen av tyrkisk medlemskap har gjort det lettere for Romania og Bulgaria å bli medlemmer. De to landene har til sammen over 30 millioner innbyggere og et inntektsnivå som ikke ligger mye over Tyrkias. Men debatten om deres adgang i klubben er nå spak i forhold til Tyrkia-striden.
Den største striden står om EU vil oppleve en ny bølge av billig arbeidskraft. Storbritannia er så langt det eneste landet som har varslet begrensninger mot fri arbeidsinnvandring av ufaglærte. Britene har tatt inn over 600.000 innvandrere fra det nye EU siden 2004, og vil først fordøye denne bølgen. De hadde nemlig bare ventet 15.000 i året.
De andre EU-landene er avventende. Ikke minst fordi mange rumenere for lengst er reist vestover for å søke lykken. Nær to millioner er allerede i land som Italia, Spania og Frankrike, landene der språkbarrieren er minst for det romanske språket rumensk.
De slavisktalende bulgarerne med sin ortodokse kristne tradisjon ser ut til å trives best i nabolandet Hellas og hos slaviske naboer i Øst-Europa. Så rumensk og bulgarsk arbeidskraft vil neppe bli like synlig i nordiske land som polsk og baltisk. Kaldt er det også her oppe.
I EUs «regjering», EU-kommisjonen, vil Bulgarias og Romanias nye kommissærer få ansvar for henholdsvis forbrukerbeskyttelse og flerspråklighet. Forbrukerbeskytter Meglena Kuneva fra Bulgaria får en utfordring, siden nettopp korrupsjon og mangler ved rettssystemet har vært de viktigste ankepunktene ved den bulgarske søknaden.
Kommissær for multilingualisme, Leonard Orban fra Romania, skal offisielt holde orden på bruken av EUs 23 offisielle språk. Men flere medlemmer av Europa-parlamentet mener han heller burde vært kommissær for minoriteter. Ikke fordi Romania er et lite land. Med 23 millioner innbyggere blir det EUs syvende mest folkerike - etter Polen, men foran Nederland. Men fordi sigøynerne - Europas største og fattigste minoritet - er problemet alle tenker på ved Romanias inntreden i EU, men som få snakker høyt om.
Romania vil bringe en sigøynerbefolkning inn i EU som er større enn mange av medlemslandenes befolkning. Kommer de alle til Vesten nå?
Neppe, for som de sanne grenseløse europeerne de er, har sigøynerne for lengst kunnet reise hvor de ville. EUs Orientekspress kan nok stoppe i Istanbul, men trafikken langs den gamle ruten er for lengst gjenopptatt. EU eller ikke EU.
