ØR-kommentaren: Veiviserne
Toppidrettsutøvere og trenerne deres blir fremdeles etterspurt for å lære folk i næringslivet hvordan man blir best. For å bli god, må man lære av dem som er bedre enn seg. Derfor burde læringen gått den andre veien. Ikke på grunn av skuffelsene fra Torino-OL, men fordi 19-30-åringer og deres hjelpere har mer å lære av de gode bedriftene enn omvendt. Næringslivet har lyktes bedre enn idretten.
Vi jubler hver gang en norsk idrettshelt tar gull i OL eller VM, mens vi er ganske så tause over alle verdensmesterne fra næringslivet. Kongeriket har en rekke bedrifter som er verdens beste på sine områder, og enda flere som tilhører det internasjonale elitesjiktet. (Noen av verdensmesterne ØR har skrevet om i det siste, er Kongsberg Defence & Aerospace, Reslab, Nammo, deler av Statoils, Hydros og AkerKværners virksomheter, Yara og PhotoCure). Mange bedrifter har ingen mulighet til å overleve hvis de ikke er blant de beste. Og nasjonens materielle velferd er avhengig av det.
Mange impulser fra toppidretten bør ikke slippe inn mellom bedriftsveggene. De fleste toppidrettsutøvere er risikosøkere, og de er kortsiktige. Få kan nå toppen, og enda færre kan holde seg lenge på topp. Og det er bare øverst på pallen det er penger og ære å hente. Likevel satser mange alt på å nå dit, ofrer utdannelse og sosialt liv. Maken til gambling. Høy risiko med liten mulighet for avkastning, det motsatt av hva næringslivet driver med. Apparatet rundt dem støtter opp om dette. En stor andel av de få som når toppen, blir lett bytte for managere og personer med investeringsprosjekter, som har talegavene i orden og ellers lite å fare med. Om de ikke ruinerer idrettsutøvere som biter på, reduserer de avkastningen utøverne kunne hatt hvis et profesjonelt apparat tok seg av den biten som har å gjøre med livet på utsiden av treningsdrakten. Toppidretten har ikke noe system for å forvalte avkastningen av utøvernes anstrengelser, men er ensidig fokusert på produktet eliteutøver. Dette er fjernt fra næringslivet, der mennesket ikke er produktet, men lager produktene. Det gjør at tenkningen og byggingen av kultur blir forskjellig i næringsliv og toppidrettsorganisasjoner. Bedriftene må ta vare på alle menneskene som arbeider der fordi de skal verdiskape gjennom et langt liv. De har ikke et A- og B-lag, der B-laget er menneskelige produkter som bare varer noen få år.
Mens evnen til å lære av de beste er avgjørende for å bli best, er selvgodhet et firmas verste fiende. Mange kroner er tapt fordi selvgodheten har vært for stor. Antakelig har vi også tapt noen OL-gull på det. Toppidretten kan ha sovet på laurbærene fra tidligere bragder. De kan ha blitt for selvgode og forsømt å ta til seg impulser utenfra. Det er en lærdom næringslivet kan ta til seg. Selvgodhet og skråsikkerhet hindrer utvikling. De selvgode har ikke antenner som fanger inn lærdom fra andre.
Vi jubler hver gang en norsk idrettshelt tar gull i OL eller VM, mens vi er ganske så tause over alle verdensmesterne fra næringslivet. Kongeriket har en rekke bedrifter som er verdens beste på sine områder, og enda flere som tilhører det internasjonale elitesjiktet. (Noen av verdensmesterne ØR har skrevet om i det siste, er Kongsberg Defence & Aerospace, Reslab, Nammo, deler av Statoils, Hydros og AkerKværners virksomheter, Yara og PhotoCure). Mange bedrifter har ingen mulighet til å overleve hvis de ikke er blant de beste. Og nasjonens materielle velferd er avhengig av det.
Mange impulser fra toppidretten bør ikke slippe inn mellom bedriftsveggene. De fleste toppidrettsutøvere er risikosøkere, og de er kortsiktige. Få kan nå toppen, og enda færre kan holde seg lenge på topp. Og det er bare øverst på pallen det er penger og ære å hente. Likevel satser mange alt på å nå dit, ofrer utdannelse og sosialt liv. Maken til gambling. Høy risiko med liten mulighet for avkastning, det motsatt av hva næringslivet driver med. Apparatet rundt dem støtter opp om dette. En stor andel av de få som når toppen, blir lett bytte for managere og personer med investeringsprosjekter, som har talegavene i orden og ellers lite å fare med. Om de ikke ruinerer idrettsutøvere som biter på, reduserer de avkastningen utøverne kunne hatt hvis et profesjonelt apparat tok seg av den biten som har å gjøre med livet på utsiden av treningsdrakten. Toppidretten har ikke noe system for å forvalte avkastningen av utøvernes anstrengelser, men er ensidig fokusert på produktet eliteutøver. Dette er fjernt fra næringslivet, der mennesket ikke er produktet, men lager produktene. Det gjør at tenkningen og byggingen av kultur blir forskjellig i næringsliv og toppidrettsorganisasjoner. Bedriftene må ta vare på alle menneskene som arbeider der fordi de skal verdiskape gjennom et langt liv. De har ikke et A- og B-lag, der B-laget er menneskelige produkter som bare varer noen få år.
Saken fortsetter under annonsen
Mens evnen til å lære av de beste er avgjørende for å bli best, er selvgodhet et firmas verste fiende. Mange kroner er tapt fordi selvgodheten har vært for stor. Antakelig har vi også tapt noen OL-gull på det. Toppidretten kan ha sovet på laurbærene fra tidligere bragder. De kan ha blitt for selvgode og forsømt å ta til seg impulser utenfra. Det er en lærdom næringslivet kan ta til seg. Selvgodhet og skråsikkerhet hindrer utvikling. De selvgode har ikke antenner som fanger inn lærdom fra andre.
