ØR-Kommentaren: Uten folkets mandat

Fr.p, Høyre, Kr.f. og Venstre fikk til sammen 22.507 flere stemmer enn Sp, SV og Ap, men valgsystemet sørger for at det regjeringsalternativet som fikk færrest stemmer fikk et flertall av stortingsrepresentantene. Jens Stoltenberg vil derfor regjere uten folkets mandat, men med et mandat fra et valgsystem som er så komplisert at folk flest ikke forstår det, og som strider mot folks rettferdighetssans. Det demokratiske underskuddet øker ved at LO får avgjørende innflytelse på viktige deler av politikken.

Med et flertall i Stortinget har de tre kommende regjeringspartiene makt til å trumfe gjennom hva de vil. Det blir spennende å se om de har demokratisk innsikt og sinnelag til å være ydmyke overfor det faktum at et flertall i folket ikke stemte på dem. Heldigvis er det bare i teorien de har diktatorisk makt. Hvis kapital og bedrifter begynner å flykte fra landet, børsen synker som en stein eller renten fyker i været, vil det være umulig for dem å følge den politikken SV og Senterpartiet har sagt de foretrekker. Uansett er Arbeiderpartiet garantister for en noenlunde forsvarlig politikk, og det er lettere for en flertallregjering enn for enn mindretallregjering å føre en ansvarlig politikk. Et regjeringsskifte er i seg selv sunt for et land fordi det hindrer at maktstrukturer stivner, og det blir en fornyelse på områder der den sittende regjeringen fører en for dårlig politikk.

Den avgående regjerings økonomiske politikk har jevnt over vært bra for landets og næringslivets økonomiske utvikling, men det har vært mangler. Næringspolitikken har vært tafatt, energipolitikken har vært en katastrofe og det må muligens tenkes mer kreativt rundt forvaltningen av oljefondet. Fred. Olsen påpekte i et intervju i Økonomisk Rapport at myndighetene gjennom dagens forvaltningspraksis støtter utenlandske selskap som konkurrerer med norske. Bondevik-regjeringen har vært drevet av frykt for statlig kapital. Et lite land som Norge har ikke råd til å la seg rive med av blind idealisme. Vi må nøkternt vurdere hva som gavner landet. I den sammenheng må det være mulig å komme frem til modeller for en bedre utnyttelse av landets kapitalressurser, uten å gå i den fellen der Staten tar risikoen og private fortjenesten, eller der Staten får for stor innflytelse over næringslivet.

En ny regjering kan varte opp med mer kreativitet på dette området, men her er vi også på en farlig vei. Det er overhengende fare for at den nye regjeringen vil bruke statlig kapital på dårlige bedrifter og deler av næringslivet som ikke har livets rett, eller på å fremme næringer som utmerker seg mer gjennom lobbystyrke enn sunn økonomisk utvikling. Med et mindretall av stemmene, har regjeringen makt til trumfe gjennom fordeler til en liten del av næringslivet. Vi får håpe at Jens Stoltenberg klarer å holde de to pengesløserne han skal regjere sammen med i sjakk.