ØR-kommentaren: Snusk
Kunstnere liker å tro at de er grensesprengere, og derfor viktige for utviklingen av samfunnet. Når det gjelder etikk og skikkelighet i behandlingen av penger, henger de etter.
Bentein Baardson ble nasjonalhelt da han regisserte et gnistrende OL-show på Lillehammer i 1994. Nå har han gjort som Peer Gynt, rotet seg bort i Egypt. VG har belyst teatermannens dobbeltrolle. Som sjef for Ibsen 2006 har han forvaltet mange millioner kroner. Mesteparten av millionene gikk til to forestillinger han selv er regissør for, mens 31 andre søkere til Ibsen-prosjekter ble avspist med smuler. Det hører med til historien at Baardson hevet lønn som regissør samtidig som han ble lønnet som leder av Ibsen 2006.
Tidligere er det avdekket at Svein Sturla Hungnes, teatersjef på Oslo Nye Teater, tjente mer på regissørarbeide i samme teater enn på arbeidet som teatersjef. Misnøyen gikk på at han ga seg selv kremjobbene. Den burde også gått på at det smaker vondt at man tildeler seg selv godt betalte jobber som man utfører på samme tid som man har lønn for å gjøre noe annet.
Dårlig ledelse er det også. Hvem blir motivert av at sjefen karer til seg alt og uhemmet spiller ut sitt ego?
Det verste med disse tilfellene er at Hungnes og Baardsens foresatte har akseptert det, og sågar avtalt med dem at de kan opptre på denne måten. Randi Thorsen, daglig leder av Ibsen-året, avviser til og med at Baardson blander roller. Begrunnelsen er ifølge VG blant annet at han har vært aktiv i å skaffe tilveie penger til organisasjonen.
Reaksjonen fra teatermiljøet på disse sakene, særlig i Hungnes tilfelle, har begrenset seg til misnøye om at andre ikke fikk lukrative regissørjobber når sjefen tok dem selv. Sikkert en riktig reaksjon. Men det er påfallende at dette miljøet ikke reagerer på pengeakrobatikken. Det får en til å tro at pengemoralen i disse miljøene ikke er god. En statsråd ville ikke sittet sikkert i stolen med tilsvarende rolleblanding.
Dette uvesenet skjer i institusjoner som er statlig finansiert. Det skjer samtidig som svindelskandaler ryster offentlige institusjoner som har hatt politikere i styret som ikke har fulgt med.
Politikerne er ikke bare sløve i slike sammenhenger. De er dårlige forbilder. Vi har en landbruksminister som kommer fra Bondelaget, og som sådan har klare sosiale og yrkesmessig interesser i at bøndene skal få mest mulig av skattebetalernes penger. Kjøttbonden og statsråden Terje Riis-Johansen er også medlem av slakterisamvirket Gilde. Han sitter i regjeringen som overkjørte Konkurransetilsynet og avgjorde at Gilde og Prior skulle slå seg sammen, og dermed få et konkurransefortrinn overfor Riis-Johansens konkurrenter, de private slakteriene.
Vi har fått en matminister som er produsentenes mann og ikke velgernes og forbrukernes minister.
Vi kan lure på om ledere i institusjoner som ikke har som hovedoppgave å tjene penger, har et slappere forhold til pengegrums enn ledere i næringslivet.
Næringslivet ledes ikke av mer moralske mennesker, men de vet om farene. Derfor har de fleste laget systemer og regler for det.
Bentein Baardson ble nasjonalhelt da han regisserte et gnistrende OL-show på Lillehammer i 1994. Nå har han gjort som Peer Gynt, rotet seg bort i Egypt. VG har belyst teatermannens dobbeltrolle. Som sjef for Ibsen 2006 har han forvaltet mange millioner kroner. Mesteparten av millionene gikk til to forestillinger han selv er regissør for, mens 31 andre søkere til Ibsen-prosjekter ble avspist med smuler. Det hører med til historien at Baardson hevet lønn som regissør samtidig som han ble lønnet som leder av Ibsen 2006.
Tidligere er det avdekket at Svein Sturla Hungnes, teatersjef på Oslo Nye Teater, tjente mer på regissørarbeide i samme teater enn på arbeidet som teatersjef. Misnøyen gikk på at han ga seg selv kremjobbene. Den burde også gått på at det smaker vondt at man tildeler seg selv godt betalte jobber som man utfører på samme tid som man har lønn for å gjøre noe annet.
Saken fortsetter under annonsen
Dårlig ledelse er det også. Hvem blir motivert av at sjefen karer til seg alt og uhemmet spiller ut sitt ego?
Det verste med disse tilfellene er at Hungnes og Baardsens foresatte har akseptert det, og sågar avtalt med dem at de kan opptre på denne måten. Randi Thorsen, daglig leder av Ibsen-året, avviser til og med at Baardson blander roller. Begrunnelsen er ifølge VG blant annet at han har vært aktiv i å skaffe tilveie penger til organisasjonen.
Saken fortsetter under annonsen
Reaksjonen fra teatermiljøet på disse sakene, særlig i Hungnes tilfelle, har begrenset seg til misnøye om at andre ikke fikk lukrative regissørjobber når sjefen tok dem selv. Sikkert en riktig reaksjon. Men det er påfallende at dette miljøet ikke reagerer på pengeakrobatikken. Det får en til å tro at pengemoralen i disse miljøene ikke er god. En statsråd ville ikke sittet sikkert i stolen med tilsvarende rolleblanding.
Dette uvesenet skjer i institusjoner som er statlig finansiert. Det skjer samtidig som svindelskandaler ryster offentlige institusjoner som har hatt politikere i styret som ikke har fulgt med.
Saken fortsetter under annonsen
Vi har fått en matminister som er produsentenes mann og ikke velgernes og forbrukernes minister.
Vi kan lure på om ledere i institusjoner som ikke har som hovedoppgave å tjene penger, har et slappere forhold til pengegrums enn ledere i næringslivet.
Saken fortsetter under annonsen
Næringslivet ledes ikke av mer moralske mennesker, men de vet om farene. Derfor har de fleste laget systemer og regler for det.
