ØR-kommentaren: Politiske forskere
Av og til blir det overtydelig at personer som utgir seg for å være forskere er aktører som er ute i politisk ærend. Reaksjonene var mange da Økonomisk Rapport i forrige utgave dokumenterte at polakkene har overtatt arbeidet på norske bondegårder i større omfang enn de fleste har klart å forestille seg.
I arbeidet med å fremskaffe fakta, var våre journalister blant annet i kontakt med forskere fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (Nilf) og Norsk senter for bygdeforskning. Forskerne fortalte at det ikke var mulig å frembringe tall som belyste hvor stort innslaget av utlendinger var på de norske bondegårdene.
Da bladet kom på markedet, kunne vi anslå at nærmere en tredjedel av gårdsarbeidet er overtatt av polakker og baltere. Da dette ble kjent, hadde plutselig de to forskningsinstitusjonene tall likevel. De rykket umiddelbart ut i Nationens internettutgave (19. mai) med tall som skulle tilbakevise artikkelen i Økonomisk Rapport. Nilf påsto at innleid hjelp bare utgjør 16 prosent av arbeidet på gårdene. Johan Fredrik Rye i Norsk senter for bygdeforskning hevdet samme dag på samme nettsted at bare mellom fem og åtte prosent utføres av utenlandsk arbeidskraft.
Forskere som den ene dagen bombastisk fastslår at tall ikke finnes, og rett etterpå spytter ut tall likevel når de ser at medier frembringer opplysninger som ikke gagner deres oppdragsgivere, har liten troverdighet. Det er brysomt for bondenæringen, som årlig får 17 milliarder kroner i subsidier (over 10 milliarder i direkte pengestøtte, resten i tollskjerming), at det kommer frem at en voksende del av subsidiene går til utlendinger.
Det kan godt være at utlendingene ikke står for fullt så mye som en tredjedel av arbeidet på norske gårder, men det er ikke hovedpoenget i reportasjen. Poenget er at denne utviklingen skjøt kraftig fart etter 1. mai 2004 på grunn av EU-utvidelsen og nye innvandringsregler - og tempoet øker kraftig i år. Det er ganske påfallende at forskerne ikke går inn på dette poenget, men i stedet forsøker å tilbakevise konklusjonen med gamle tall, fra 2000-2004 for Nilfs vedkommende. Rye sier ikke hvor gamle hans tall er, men ut fra kilden han bruker forstår vi at de ikke er ferske. Det blir som om forskerne den gang toget ble oppfunnet benektet at det kunne kjøre i 80 km i timen fordi hester ikke kan løpe så fort.
Forskernes ensidige fokusering på ett tall (en tredjedel) er dessuten en avledningsmanøver. Fortsetter antallet utlendinger i jordbruket å øke i samme takt fremover, har vi ikke behov for på langt nær så mange bønder som i dag, ei heller subsidier. Det er det dette egentlig handler om.
Til syvende og sist er det norske skattebetalere som betaler virksomheten til disse forskerne. Vi er ikke tjent med å bruke penger på forskere som er mer opptatt av taktisk politisk spill enn å frembringe objektiv kunnskap til beste for samfunnet.
I arbeidet med å fremskaffe fakta, var våre journalister blant annet i kontakt med forskere fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (Nilf) og Norsk senter for bygdeforskning. Forskerne fortalte at det ikke var mulig å frembringe tall som belyste hvor stort innslaget av utlendinger var på de norske bondegårdene.
Da bladet kom på markedet, kunne vi anslå at nærmere en tredjedel av gårdsarbeidet er overtatt av polakker og baltere. Da dette ble kjent, hadde plutselig de to forskningsinstitusjonene tall likevel. De rykket umiddelbart ut i Nationens internettutgave (19. mai) med tall som skulle tilbakevise artikkelen i Økonomisk Rapport. Nilf påsto at innleid hjelp bare utgjør 16 prosent av arbeidet på gårdene. Johan Fredrik Rye i Norsk senter for bygdeforskning hevdet samme dag på samme nettsted at bare mellom fem og åtte prosent utføres av utenlandsk arbeidskraft.
Saken fortsetter under annonsen
Forskere som den ene dagen bombastisk fastslår at tall ikke finnes, og rett etterpå spytter ut tall likevel når de ser at medier frembringer opplysninger som ikke gagner deres oppdragsgivere, har liten troverdighet. Det er brysomt for bondenæringen, som årlig får 17 milliarder kroner i subsidier (over 10 milliarder i direkte pengestøtte, resten i tollskjerming), at det kommer frem at en voksende del av subsidiene går til utlendinger.
Det kan godt være at utlendingene ikke står for fullt så mye som en tredjedel av arbeidet på norske gårder, men det er ikke hovedpoenget i reportasjen. Poenget er at denne utviklingen skjøt kraftig fart etter 1. mai 2004 på grunn av EU-utvidelsen og nye innvandringsregler - og tempoet øker kraftig i år. Det er ganske påfallende at forskerne ikke går inn på dette poenget, men i stedet forsøker å tilbakevise konklusjonen med gamle tall, fra 2000-2004 for Nilfs vedkommende. Rye sier ikke hvor gamle hans tall er, men ut fra kilden han bruker forstår vi at de ikke er ferske. Det blir som om forskerne den gang toget ble oppfunnet benektet at det kunne kjøre i 80 km i timen fordi hester ikke kan løpe så fort.
Saken fortsetter under annonsen
Forskernes ensidige fokusering på ett tall (en tredjedel) er dessuten en avledningsmanøver. Fortsetter antallet utlendinger i jordbruket å øke i samme takt fremover, har vi ikke behov for på langt nær så mange bønder som i dag, ei heller subsidier. Det er det dette egentlig handler om.
Til syvende og sist er det norske skattebetalere som betaler virksomheten til disse forskerne. Vi er ikke tjent med å bruke penger på forskere som er mer opptatt av taktisk politisk spill enn å frembringe objektiv kunnskap til beste for samfunnet.
