ØR-kommentaren: Ole Bom
Byvandring i Skien får glede av statlige penger som skal gå til fremme av næringslivets forskning og utvikling, Skattefunn-ordningen.
Det er ikke bra. Sprer man begrensede statlige virkemidler med bittelitt til mange, blir det ikke både melk og honning, slik Ole Brum ønsker seg, som avkastning. Det blir Ole Bom - ingenting.
Faren ved i stedet å gi mye til de få, er at det kan gå utover konkurrentene til de som får. Et annet problem er at myndighetene lett kan velge feil mottakere.
Det går en politisk skillelinje mellom dem som vil ha generelle støtteordninger og dem som vil favorisere næringer de mener har størst potensial til å gi god samfunnsmessig avkastning. Generelle støtteordninger er best, ideelt sett, men ingen har klart å finne frem til noen som er gode nok.
Statlige milliarder til forskning og utvikling gitt ut fra vurderinger om hvem som bør få (altså ikke generelle) fordeles på bakgrunn av teknokratiske avgjørelser og lobbyinnsats fra dem som vil ha. Dermed blir beslutningsgrunnlaget ullent.
Hvor sikker man kan være på at en beslutning gir ønsket virkning, kan graderes på en skala fra helt sikkert ikke (til venstre på skalaen) til sikker (til høyre).
Unngå sløsing ved å droppe alle prosjekter som er på venstre side av midten. Fjern jålebukker som er med og tar beslutninger. De tror at en doktorgrad eller et prestisjeområde er viktigst, og det er feil. Innse at vi får mest lønnsom utvikling for hver krone i bedrifter og bransjer som forsker og utvikler lite.
Naturligvis skal også de avanserte støttes. Da må man forstå at store selskap som oftest trenger andre virkemidler enn små.
Regjeringen vil prioritere noen næringer. Faren ved dette kan reduseres. Metoden som professor Arild Hervik beskrev i sitt innspill til Forskningsrådet i forbindelse med arbeidet med den siste forskningsmeldingen kan være en god måte. Start med en screening som sikrer mot ressurssløsing innenfor de utvalgte næringene. Neste screening har forskningsinnhold og forskningskvalitet i fokus for å skille ut de som ikke holder forskningsmessig mål. Det kan gjøres med et panel av forskere. Forskningsrådet har allerede innført indikatorer for vurdering. Det største problemet er å gjøre en slik modell god nok. Vurderingssystemet må være åpent om hvordan de ulike kriterier blir vektlagt når man bestemmer hvem som skal få midler.
Innfør en åpen klasse for de som er utenfor de utvalgte næringer og programmer. Den potten disse kjemper om må være stor.
Innfør i tillegg en portefølje, etter samme mønster som venture-fond tenker. Der velger man ut prosjekter som ligger til venstre for midten på sikkerhetsskalaen, men hvor avkastningspotensialet er stort. Disse må være spredt for å redusere risikoen. Mange vil havarere, men de få som lykkes vil gi eventyrlig avkastning.
Da kan det bli melk og honning.
Det er ikke bra. Sprer man begrensede statlige virkemidler med bittelitt til mange, blir det ikke både melk og honning, slik Ole Brum ønsker seg, som avkastning. Det blir Ole Bom - ingenting.
Faren ved i stedet å gi mye til de få, er at det kan gå utover konkurrentene til de som får. Et annet problem er at myndighetene lett kan velge feil mottakere.
Saken fortsetter under annonsen
Det går en politisk skillelinje mellom dem som vil ha generelle støtteordninger og dem som vil favorisere næringer de mener har størst potensial til å gi god samfunnsmessig avkastning. Generelle støtteordninger er best, ideelt sett, men ingen har klart å finne frem til noen som er gode nok.
Statlige milliarder til forskning og utvikling gitt ut fra vurderinger om hvem som bør få (altså ikke generelle) fordeles på bakgrunn av teknokratiske avgjørelser og lobbyinnsats fra dem som vil ha. Dermed blir beslutningsgrunnlaget ullent.
Saken fortsetter under annonsen
Hvor sikker man kan være på at en beslutning gir ønsket virkning, kan graderes på en skala fra helt sikkert ikke (til venstre på skalaen) til sikker (til høyre).
Unngå sløsing ved å droppe alle prosjekter som er på venstre side av midten. Fjern jålebukker som er med og tar beslutninger. De tror at en doktorgrad eller et prestisjeområde er viktigst, og det er feil. Innse at vi får mest lønnsom utvikling for hver krone i bedrifter og bransjer som forsker og utvikler lite.
Saken fortsetter under annonsen
Regjeringen vil prioritere noen næringer. Faren ved dette kan reduseres. Metoden som professor Arild Hervik beskrev i sitt innspill til Forskningsrådet i forbindelse med arbeidet med den siste forskningsmeldingen kan være en god måte. Start med en screening som sikrer mot ressurssløsing innenfor de utvalgte næringene. Neste screening har forskningsinnhold og forskningskvalitet i fokus for å skille ut de som ikke holder forskningsmessig mål. Det kan gjøres med et panel av forskere. Forskningsrådet har allerede innført indikatorer for vurdering. Det største problemet er å gjøre en slik modell god nok. Vurderingssystemet må være åpent om hvordan de ulike kriterier blir vektlagt når man bestemmer hvem som skal få midler.
Innfør en åpen klasse for de som er utenfor de utvalgte næringer og programmer. Den potten disse kjemper om må være stor.
Saken fortsetter under annonsen
Innfør i tillegg en portefølje, etter samme mønster som venture-fond tenker. Der velger man ut prosjekter som ligger til venstre for midten på sikkerhetsskalaen, men hvor avkastningspotensialet er stort. Disse må være spredt for å redusere risikoen. Mange vil havarere, men de få som lykkes vil gi eventyrlig avkastning.
Da kan det bli melk og honning.
