ØR-kommentaren: Kongelig merkevare
Mette-Marit hadde ikke hatt noen mulighet til å få millionavslag på hyttetomt i Kristiansand kommune den gang hun bare var et bysbarn. Nå som hun er blitt kronprinsesse, får hun og ektemann kronprins Haakon ifølge Aftenposten tilbud om en åttemillioners eiendom på Flekkerøya til 2,6 millioner kroner. Tomten kan sågar være verd 15 millioner, ifølge en lokal eiendomsmegler. Ti mål med 150 meters strandlinje på Sørlandet er ikke for fattigfolk. Kommunen bruker altså skattebetalernes penger til å subsidiere kronprinsparets hytte. Det er et rått brudd på den norske likhetstanken, og det er blodig urettferdig. Hvis jeg hadde vært kommunepolitiker i Kristiansand, hadde jeg likevel stemt for.
Jeg ville hatt den samme kyniske vurderingen som Kr.f.-ordfører Jan Oddvar Skisland og flertallet i bystyret. Skit i rettferdigheten, leve lønnsomheten. Ordføreren vil ha kronprinsparet som faste sommergjester for å lokke flere velhavende sommerturister til byen. Det vil ha positive ringvirkninger for hele regionen, sier den kristne politikeren. Og siden Mette-Marit og Haakon har falt for tomten, er de sikkert fristet over evne til å gjøre som andre innehavere av merkevareprodukter; å utnytte markedsverdien og sikre seg eiendommen billig.
Kommunepolitikere i Kristiansand har gjort som lokalpolitikere pleier, å sette nytte foran idealer. Konflikten mellom nytte og ideal er et evig dilemma i politikken. På riksplan blir disse motsetningene satt på spissen hver gang skatt eller privatisering blir drøftet. Finansminister Kristin Halvorsen (SV) vil for eksempel bruke skattesystemet til å utjevne inntektsforskjeller mellom folk, til tross for at prisen blir lavere produktivitet. Hun vil ikke at de fattige skal bli rikere, hvis prisen for det er at de som har mye fra før blir enda rikere. Da er det bedre at alle blir fattigere gjennom et inadekvat skattesystem som hindrer optimale investeringer i næringslivet. Hennes holdning er den motsatte av mentaliteten i Kristiansand bystyre. De vil gjøre kronprinsparet rikere fordi det kommer til å øke inntektene til næringslivet i kommunen, og derigjennom gagne borgerne.
Folks politiske preferanser viser at de fleste foretrekker at man setter det nyttige foran det ideelle, så lenge gapet mellom de to størrelsene ikke blir for stort. Når et parti som SV ikke har klart å bli stort, er det ikke bare fordi mange er uenig i partiets idealer, men også fordi en god del av dem som er enige synes det er dumt å la idealismen overkjøre det nyttige. Sånn sett er regjeringsdeltakelse en nyttig skole for partiet. Balansen mellom ideologi og pragmatisme er vanskelig. Blir man holdningsløs, blir man vinglete, og dermed farlig hvis man har makt. På riksplan hadde et regjeringsvedtak om millionsubsidier av kronprinsparets hytte blitt en for stor politisk belastning for enhver regjering. Lokalt går det fordi tanken på kongelig skinn over småbyen er forlokkende og fordi lokalsamfunnet tjener på det.
I sin iver etter det kongelige lokker bystyret i Kristiansand kronprinsparet ut på en galei som kongehuset kan tape på. I gamle dager kunne kongene tilta seg privilegier gjennom makt, fjernt fra folket. Det er en helt annen sak å skaffe seg privilegier ved å utnytte sin verdi som merkevare. Å la seg redusere til en vare, er farlig.
Jeg ville hatt den samme kyniske vurderingen som Kr.f.-ordfører Jan Oddvar Skisland og flertallet i bystyret. Skit i rettferdigheten, leve lønnsomheten. Ordføreren vil ha kronprinsparet som faste sommergjester for å lokke flere velhavende sommerturister til byen. Det vil ha positive ringvirkninger for hele regionen, sier den kristne politikeren. Og siden Mette-Marit og Haakon har falt for tomten, er de sikkert fristet over evne til å gjøre som andre innehavere av merkevareprodukter; å utnytte markedsverdien og sikre seg eiendommen billig.
Kommunepolitikere i Kristiansand har gjort som lokalpolitikere pleier, å sette nytte foran idealer. Konflikten mellom nytte og ideal er et evig dilemma i politikken. På riksplan blir disse motsetningene satt på spissen hver gang skatt eller privatisering blir drøftet. Finansminister Kristin Halvorsen (SV) vil for eksempel bruke skattesystemet til å utjevne inntektsforskjeller mellom folk, til tross for at prisen blir lavere produktivitet. Hun vil ikke at de fattige skal bli rikere, hvis prisen for det er at de som har mye fra før blir enda rikere. Da er det bedre at alle blir fattigere gjennom et inadekvat skattesystem som hindrer optimale investeringer i næringslivet. Hennes holdning er den motsatte av mentaliteten i Kristiansand bystyre. De vil gjøre kronprinsparet rikere fordi det kommer til å øke inntektene til næringslivet i kommunen, og derigjennom gagne borgerne.
Saken fortsetter under annonsen
Folks politiske preferanser viser at de fleste foretrekker at man setter det nyttige foran det ideelle, så lenge gapet mellom de to størrelsene ikke blir for stort. Når et parti som SV ikke har klart å bli stort, er det ikke bare fordi mange er uenig i partiets idealer, men også fordi en god del av dem som er enige synes det er dumt å la idealismen overkjøre det nyttige. Sånn sett er regjeringsdeltakelse en nyttig skole for partiet. Balansen mellom ideologi og pragmatisme er vanskelig. Blir man holdningsløs, blir man vinglete, og dermed farlig hvis man har makt. På riksplan hadde et regjeringsvedtak om millionsubsidier av kronprinsparets hytte blitt en for stor politisk belastning for enhver regjering. Lokalt går det fordi tanken på kongelig skinn over småbyen er forlokkende og fordi lokalsamfunnet tjener på det.
I sin iver etter det kongelige lokker bystyret i Kristiansand kronprinsparet ut på en galei som kongehuset kan tape på. I gamle dager kunne kongene tilta seg privilegier gjennom makt, fjernt fra folket. Det er en helt annen sak å skaffe seg privilegier ved å utnytte sin verdi som merkevare. Å la seg redusere til en vare, er farlig.
