ØR-kommentaren: Kjenner lusa på gangen
Fremskrittspartiet, SV og delvis Senterpartiet sikler etter å bruke mer av våre felles penger, mens de andre partiene holder igjen. De begrunner tilbakeholdenheten økonomisk, men den reelle begrunnelsen er ikke økonomisk. Selv om det er grenser for hvor mange penger Staten kan bruke uten store skader, vet de at det ikke er mulig å trekke en sikker tålegrense på 10-milliarden, eller 50-milliarden for den saks skyld, og at norsk økonomi tåler at Staten bruker mer.
Tilbakeholdenheten er politisk begrunnet. De vet at penger Staten bruker til forbruk, som å pleie eldre, forsvinner med tjenesten, mens kapital til investeringer blir værende, som når man bygger veier og bredbånd. Investeringene kan til og med gjøre oss rikere. Men heller ikke investeringer vil det politiske flertallet bruke mer penger på. Det er fordi de kjenner den menneskelige natur og vet hvordan den driver de politiske prosessene.
Den menneskelige natur sier at hvis andre får, skal jeg også ha. Bygger Staten en bro i Hordaland, vil Østfold ha bedre veier. Slike hensyn er det alltid politisk sprengkraft i fordi politikerne representerer geografiske områder. Enda vanskeligere politisk er grenseflyttingen. Hvis ansvarlige politikere gir etter, og bruker penger til et godt formål, blir verken velgere eller politiske motstandere fornøyde. Da finner de et nytt formål, og skriket etter penger blir like høyt. Derfor hjalp det ikke Bondevik-regjeringen at levestandarden i Norge nådde nye høyder i deres regjeringstid.
Her er vi ved det sentrale i politikkens vesen. Politikere blir valgt fordi de er gode til å spille på folks følelser, og folks synspunkter på hva som er rett og rimelig velstand bygger ikke på hva de har, men hva de synes de bør ha i forhold til andre. Og det er i stor grad en følelsessak. Jo mer man kan forsvare slike følelser med moral, jo lettere er det for opposisjonspolitikere å spille på dem. Som i helsestellet. Ullevål sykehus presses for å utvide kapasiteten på barselavdelingen fordi ikke alle som vil føde der får plass. Det fremstilles som moralsk riktig at alle skal få sin rett til fritt sykehusvalg innfridd. Det er imidlertid ikke noen investering for Norge at Trinelise får føde sitt barn på Ullevål sykehus i stedet for på Bærum sykehus.
Jo mindre rasjonelle argumenter man har for å be om penger, jo mer spiller pressgrupper og opposisjonspolitikere på følelser. Skole, helse- og sosialvesen er store pengesluk der det er vanskelig å vurdere fornuften av pengebruken. Mer pengetilførsel kan til og med virke mot sin hensikt fordi pengene tilslører ineffektivitet og dårlige tjenester. Udugelige lærere forsvinner ikke selv om skolen får mer penger til skolepsykologer. Pengerop fra slike sektorer er vanskeligst for politikerne å stå i mot fordi de ikke argumenterer mot fornuft, men mot følelser og vikarierende moralbegreper. Det spiller den politiske opposisjonen på. Alltid. Og det vet de som har ansvaret. Derfor må de si stopp, ustanselig.
Tilbakeholdenheten er politisk begrunnet. De vet at penger Staten bruker til forbruk, som å pleie eldre, forsvinner med tjenesten, mens kapital til investeringer blir værende, som når man bygger veier og bredbånd. Investeringene kan til og med gjøre oss rikere. Men heller ikke investeringer vil det politiske flertallet bruke mer penger på. Det er fordi de kjenner den menneskelige natur og vet hvordan den driver de politiske prosessene.
Den menneskelige natur sier at hvis andre får, skal jeg også ha. Bygger Staten en bro i Hordaland, vil Østfold ha bedre veier. Slike hensyn er det alltid politisk sprengkraft i fordi politikerne representerer geografiske områder. Enda vanskeligere politisk er grenseflyttingen. Hvis ansvarlige politikere gir etter, og bruker penger til et godt formål, blir verken velgere eller politiske motstandere fornøyde. Da finner de et nytt formål, og skriket etter penger blir like høyt. Derfor hjalp det ikke Bondevik-regjeringen at levestandarden i Norge nådde nye høyder i deres regjeringstid.
Saken fortsetter under annonsen
Her er vi ved det sentrale i politikkens vesen. Politikere blir valgt fordi de er gode til å spille på folks følelser, og folks synspunkter på hva som er rett og rimelig velstand bygger ikke på hva de har, men hva de synes de bør ha i forhold til andre. Og det er i stor grad en følelsessak. Jo mer man kan forsvare slike følelser med moral, jo lettere er det for opposisjonspolitikere å spille på dem. Som i helsestellet. Ullevål sykehus presses for å utvide kapasiteten på barselavdelingen fordi ikke alle som vil føde der får plass. Det fremstilles som moralsk riktig at alle skal få sin rett til fritt sykehusvalg innfridd. Det er imidlertid ikke noen investering for Norge at Trinelise får føde sitt barn på Ullevål sykehus i stedet for på Bærum sykehus.
Jo mindre rasjonelle argumenter man har for å be om penger, jo mer spiller pressgrupper og opposisjonspolitikere på følelser. Skole, helse- og sosialvesen er store pengesluk der det er vanskelig å vurdere fornuften av pengebruken. Mer pengetilførsel kan til og med virke mot sin hensikt fordi pengene tilslører ineffektivitet og dårlige tjenester. Udugelige lærere forsvinner ikke selv om skolen får mer penger til skolepsykologer. Pengerop fra slike sektorer er vanskeligst for politikerne å stå i mot fordi de ikke argumenterer mot fornuft, men mot følelser og vikarierende moralbegreper. Det spiller den politiske opposisjonen på. Alltid. Og det vet de som har ansvaret. Derfor må de si stopp, ustanselig.
