ØR-kommentaren: I trollfuruens skygge
Du kjører gjennom en vakker norsk dal. Foran deg ser du en kroket trollfuru med tykke grener som peker opp mot en bondemann som setter ut vanningsanlegget for å gi de tørste plantene noe å drikke i solsteken. I et anfall av nasjonalromantisk stemning stopper du for å slå av en prat med bonden. Men samtalen blir ikke slik du hadde ventet, for bonden snakker bare polsk. I denne utgaven av Økonomisk Rapport dokumenterer vi at den norske bonden er i ferd med å bli polsk.
Aldri har en revolusjon gått så stille for seg som den som skjer i landbruket. Eierne av gårdene, de vi vanligvis betrakter som bønder, blir bedriftsledere og administratorer, mens polakker og baltere tar seg av det tradisjonelle gårdsarbeidet. En utvikling norske myndigheter og bondeorganisasjoner ikke har kontroll over.
Bondenæringen er kongerikets mest gjennomregulerte og dokumenterte næring. Vi vet hvor mange solbærbusker det er på hver gård, men pussig nok, og overraskende, har ingen oversikt over hvor mange utlendinger som svetter på norske bondegårder. Cover-historien i denne utgaven av Økonomisk Rapport er nybrottsarbeid. Ved å samle spredt informasjon her og der, har våre journalister klart å tegne et bilde av en ny revolusjon som det offisielle Norge ikke er klar over.
En sterk økning av antallet utenlandske hender på gårdene er dokumentert med sikre tall. På mer usikkert grunnlaget har vi estimert utviklingen. I nær fremtid er det flere utlendinger enn nordmenn på norske gårder. Hvor fort denne utviklingen går er usikkert, men retningen er sikker og alt tyder på at utviklingen akselererer.
Det betyr at polakkene (det er desidert flest av dem) forandrer den norske bondens hverdag og, enda viktigere, strukturen i landbruket. De sørger for at enhetene blir færre og større fordi store enheter best kan utnytte billig arbeidskraft. Bøndene blir enige om samdrift noen steder, andre steder flytter innehaverne av små gårder og lar nabogården forpakte jorda.
Paradokset er at en stor del av landbruksstøtten på 17 milliarder kroner (10,5 i subsidier, syv i tollvern) går til utlendinger - som lønnes av bøndene. Milliardene gis blant annet for å sikre spredt bosetting. Bondelagene har fått politisk gjennomslag for at infrastrukturen i et lokalsamfunn vil rakne hvis det blir for få gårder der. Da blir det for få folk til å handle i butikkene, delta i idrettsklubben og gå på skole. Men så viser det seg altså at en økende andel av subsidiene sørger for det motsatte, færre gårder. Utlendingene deltar ikke i lokalsamfunnet slik nordmenn gjør. De kjøper ikke fjernsynet sitt i den lokale el-butikken. De er her for å spare penger som de skal bruke hjemme. Det må få konsekvenser for norsk landbrukspolitikk.
Utviklingen er nok et slag mot romantiske politikeres desperate forsøk på å isolere Norge som en idyllisk øy i en hard verden. Og enda et bevis på at Norge er et land i verden. Eneste trøsten jeg kan gi til politikere med et nasjonalromantisk hjertelag, er at bondenæringen utvikler samme særtrekk som da nasjonalromantikken blomstret i siste halvdel av 1800-tallet, storbønder som sysselsetter fattige landarbeidere. Men i vårt århundre er det Staten som betaler lønnen til arbeiderne, og de er polske.
Aldri har en revolusjon gått så stille for seg som den som skjer i landbruket. Eierne av gårdene, de vi vanligvis betrakter som bønder, blir bedriftsledere og administratorer, mens polakker og baltere tar seg av det tradisjonelle gårdsarbeidet. En utvikling norske myndigheter og bondeorganisasjoner ikke har kontroll over.
Bondenæringen er kongerikets mest gjennomregulerte og dokumenterte næring. Vi vet hvor mange solbærbusker det er på hver gård, men pussig nok, og overraskende, har ingen oversikt over hvor mange utlendinger som svetter på norske bondegårder. Cover-historien i denne utgaven av Økonomisk Rapport er nybrottsarbeid. Ved å samle spredt informasjon her og der, har våre journalister klart å tegne et bilde av en ny revolusjon som det offisielle Norge ikke er klar over.
Saken fortsetter under annonsen
En sterk økning av antallet utenlandske hender på gårdene er dokumentert med sikre tall. På mer usikkert grunnlaget har vi estimert utviklingen. I nær fremtid er det flere utlendinger enn nordmenn på norske gårder. Hvor fort denne utviklingen går er usikkert, men retningen er sikker og alt tyder på at utviklingen akselererer.
Det betyr at polakkene (det er desidert flest av dem) forandrer den norske bondens hverdag og, enda viktigere, strukturen i landbruket. De sørger for at enhetene blir færre og større fordi store enheter best kan utnytte billig arbeidskraft. Bøndene blir enige om samdrift noen steder, andre steder flytter innehaverne av små gårder og lar nabogården forpakte jorda.
Saken fortsetter under annonsen
Paradokset er at en stor del av landbruksstøtten på 17 milliarder kroner (10,5 i subsidier, syv i tollvern) går til utlendinger - som lønnes av bøndene. Milliardene gis blant annet for å sikre spredt bosetting. Bondelagene har fått politisk gjennomslag for at infrastrukturen i et lokalsamfunn vil rakne hvis det blir for få gårder der. Da blir det for få folk til å handle i butikkene, delta i idrettsklubben og gå på skole. Men så viser det seg altså at en økende andel av subsidiene sørger for det motsatte, færre gårder. Utlendingene deltar ikke i lokalsamfunnet slik nordmenn gjør. De kjøper ikke fjernsynet sitt i den lokale el-butikken. De er her for å spare penger som de skal bruke hjemme. Det må få konsekvenser for norsk landbrukspolitikk.
Utviklingen er nok et slag mot romantiske politikeres desperate forsøk på å isolere Norge som en idyllisk øy i en hard verden. Og enda et bevis på at Norge er et land i verden. Eneste trøsten jeg kan gi til politikere med et nasjonalromantisk hjertelag, er at bondenæringen utvikler samme særtrekk som da nasjonalromantikken blomstret i siste halvdel av 1800-tallet, storbønder som sysselsetter fattige landarbeidere. Men i vårt århundre er det Staten som betaler lønnen til arbeiderne, og de er polske.
