ØR-kommentaren: Gammel makt duger ikke
WTO-forhandlingene og muligheten for kraftig nedbygging av den norske tollmuren har sendt sjokkbølger gjennom landbruket og forhåpentligvis ført til hektisk aktivitet i samvirkebedrifter som Tine, Norsk Kjøtt og Prior. Dette er bondeeide bedrifter som kan våkne opp til en mindre beskyttet hverdag. Storskalaprodusenter og vellykkede nisjeprodusenter vil ha størst sjanse til å klare seg. I denne utgaven av Økonomisk Rapport åpner Tine-sjef Hanne Refsholt for utenlandske samarbeidspartnere. Dette vil sette bondesolidariteten og samvirkerørsla på prøve. Velkommen etter. Norske Skog var foran i løypa. Der ble nyttesolidariteten mellom skogeierne pulverisert så flisene føyk.
Når gamle maktstrukturer dør, er bildet forvirrende i overgangsfasen til ny makt har manifestert seg. Denne høsten har brakt frem de siste sprell fra gammel tid og avslørt de gamle strukturenes maktesløshet. Vi så det tydelig i spillet rundt nedleggelsen av Union i Skien. Fagforeningsrepresentanten for Norske Skog Follum stemte i selskapets representantskap for at kollegaene i Union i Skien skulle miste jobbene sine. Det gjorde han for å sikre arbeidsplassene på Follum. For noen år siden hadde dette blitt likestilt med forræderi. Handlingen, som ikke er fordømt av LO-leder Gerd-Liv Valla, viser at det gamle innholdet i begrepet solidaritet er dødt.
I Norske Skog valgte skogeierne å organisere bedriften som et aksjeselskap. De ga fra seg majoriteten få å få inn mer kapital. For å gardere seg mot ytterligere fragmentering av innflytelsen sin, har de stemt med én stemme, gjennom Skogeierforbundets representant, Ivar Korsbakken. I Union-striden sto skogeier mot skogeier. Resultatet er at mange skogeiere vil ha slutt på en-for-alle, alle-for-en-mottoet.
Norske Skogs beslutning om heller å legge ned Union enn å selge bedriften viser hvor sterk liberalismen er blitt i Norge, mener mange. Kanskje de har rett. Kanskje. Men beslutningen er helt sikkert et resultat av et annet samfunnstrekk, nemlig nedbyggingen av nasjonale grenser når det gjelder økonomi. Det er bare én årsak til at partier som SV og Senterpartiet var kjepphøye i Union-saken før valget, og musestille etterpå. De har ikke noe de skulle ha sagt.
Ofte hører vi at politikerne er blitt maktesløse, mens konsernsjefene har fått makta. Det er tull. Politikerne er fremdeles de mektigste personene i landet, men de er ikke allmektige. Norske Skogs toppsjef, Jan Oksum, virker sikkert mektig for dem han har sparket, men han er sikkert selv klar over at også han er avmektig når det gjelder mange faktorer som bestemmer Norske Skogs fremtid. Selskapet må tilpasse seg markedet. Det betyr at det priser seg ut hvis det ikke produserer billig nok. I denne sammenheng er Oksum ikke særlig mektigere enn en skogmus. Bunnlinjen teller.
De som føler verdensdyrets klør enda mer enn konsernsjefene, er ansattes tillitsvalgte. Spillet om Union illustrerer hvor fundamentalt annerledes jobben til ansattes representanter har blitt. De kan aksjonere så mye de vil. Det hindrer ikke at kinesere produserer det papiret de ønsker å lage i Skien. Internasjonaliseringen gir en maktforskyvning fra ansatte til toppledelse. Fagforeningene er blitt tvunget til å jobbe på en mer sofistikert og mindre maktuttalt måte. De må samarbeide for å kunne være med på å legge premisser for beslutninger som tas. På den måten beholder de en sterk innflytelse, men har mindre direkte makt.
Det nasjonalistiske Senterpartiet har fått landbruksministeren. Hans jobb blir å la verdensdyret klore opp den siste gammeldagse maktbastionen i næringslivet, bondelagene og bondesamvirket, og gi dem plastisk kirurgi.
