ØR-kommentaren: De gode historiene
Den viktigste ingrediensen ved en god historie er at den berører de som hører eller leser den. Du kan mene hva du vil om de herostratisk berømte Muhammed-tegningene, men årsaken til at de vekket så mye oppmerksomhet, var at de, og historiene rundt dem, berørte mange.
Nesten alle historier har som mål å vinne folks virkelighetsoppfatning på ett eller annet nivå. Og når historiene gjenfortelles av tredjemenn, endres og dramatiseres de. Mediene er slike gjenfortellere. Idrettsorganisasjonene er gode historiefortellere, og de vet å spille på medienes dramaturgiske evner. Dagsmediene videreforteller og dramatiserer deres historie. Idretten ønsker å melke næringslivet for penger, og har finslipt historiene om hvor verdifullt det er for et firma å knytte navnet sitt til idrettsstjerner. For tiden høster de frukter av dramaturgien gjennom alle historiene om vinteridrettsstjernene vi blir dynget ned med.
Ofte møtes historier. Enten kolliderer de, eller så smelter de sammen. Det siste skjer når bedrifter blir deltakere i idrettens historie som sponsorer. Utøveren må betale for sponsormidler ved å delta på arrangementer sponsorbedriften har. Der skal han eller hun øke troverdigheten til bedriftens fortelling om at dens og OL-vinnerens kultur er like; de er vinnerkulturer. Og tilhørerne får oppskriften på hvordan man blir en vinner. Å fortelle dette på OL-arenaene skal gjøre historien ekstra salgbar og bidra til brødreskap mellom bedriften og kunder eller leverandører.
Skattemyndighetenes historie kolliderer med sponsorenes, men går opp i en større enhet med den politiske venstresidens retorikk. Skattemyndighetene forteller at sponseturer uten faglig innhold vil bli skattet. De mener at det faglige innholdet er skalkeskjul for renspikket nytelse. Dette kopler hyggen til noe suspekt. Grådighet. Skattesvindel. Det passer til historiene fra politikere som vil tegne bilde av næringslivsledere som grådige egoister.
For tiden er det historien til skattemyndighetene og deres politiske pappenheimere som er bestselgeren. Sponsorenes fortelling er for dårlig til å nå frem hos folk flest. Økonomisk Rapport kan i denne utgaven fastslå at 47 av landets 50 største selskap dropper OL-tur. De fleste begrunner det med at de ikke vil bli hengt ut for dårlig etikk. Nedsiden er større enn oppsiden. Frykten for skattemyndighetenes historie er større en det lokkende i idrettens historie.
Skattemyndighetene er ikke i stand til å vurdere det forretningsmessige utbyttet en bedrift har av å delta på sammenkomster på OL-arenaene. Deres ekstra skattlegging og stigmatisering av personer og bedrifter som deltar er maktovergrep i mange tilfeller. Myndighetene har ødelagt en arena for næringslivstreff. Men det aspektet kommer det ikke til å bli satt søkelys på fordi ingrediensene i mothistorien berører folk mer. Den spiller på misunnelsen. Men også på berettiget harme, fordi det finnes sjarlataner som drar på andres regning, og eneste utbytte av turen, er deres personlige. Rådet til idretten og sponsorene er å forandre historien sin. Få den til å berøre folk. Hvis det er umulig å få til, er virkningene fra Lillehammer-OL død. Det var der idéen om forretningsmessig forbrødring på idrettsarenaer slo gjennom i Norge.
Nesten alle historier har som mål å vinne folks virkelighetsoppfatning på ett eller annet nivå. Og når historiene gjenfortelles av tredjemenn, endres og dramatiseres de. Mediene er slike gjenfortellere. Idrettsorganisasjonene er gode historiefortellere, og de vet å spille på medienes dramaturgiske evner. Dagsmediene videreforteller og dramatiserer deres historie. Idretten ønsker å melke næringslivet for penger, og har finslipt historiene om hvor verdifullt det er for et firma å knytte navnet sitt til idrettsstjerner. For tiden høster de frukter av dramaturgien gjennom alle historiene om vinteridrettsstjernene vi blir dynget ned med.
Ofte møtes historier. Enten kolliderer de, eller så smelter de sammen. Det siste skjer når bedrifter blir deltakere i idrettens historie som sponsorer. Utøveren må betale for sponsormidler ved å delta på arrangementer sponsorbedriften har. Der skal han eller hun øke troverdigheten til bedriftens fortelling om at dens og OL-vinnerens kultur er like; de er vinnerkulturer. Og tilhørerne får oppskriften på hvordan man blir en vinner. Å fortelle dette på OL-arenaene skal gjøre historien ekstra salgbar og bidra til brødreskap mellom bedriften og kunder eller leverandører.
Saken fortsetter under annonsen
Skattemyndighetenes historie kolliderer med sponsorenes, men går opp i en større enhet med den politiske venstresidens retorikk. Skattemyndighetene forteller at sponseturer uten faglig innhold vil bli skattet. De mener at det faglige innholdet er skalkeskjul for renspikket nytelse. Dette kopler hyggen til noe suspekt. Grådighet. Skattesvindel. Det passer til historiene fra politikere som vil tegne bilde av næringslivsledere som grådige egoister.
For tiden er det historien til skattemyndighetene og deres politiske pappenheimere som er bestselgeren. Sponsorenes fortelling er for dårlig til å nå frem hos folk flest. Økonomisk Rapport kan i denne utgaven fastslå at 47 av landets 50 største selskap dropper OL-tur. De fleste begrunner det med at de ikke vil bli hengt ut for dårlig etikk. Nedsiden er større enn oppsiden. Frykten for skattemyndighetenes historie er større en det lokkende i idrettens historie.
Saken fortsetter under annonsen
Skattemyndighetene er ikke i stand til å vurdere det forretningsmessige utbyttet en bedrift har av å delta på sammenkomster på OL-arenaene. Deres ekstra skattlegging og stigmatisering av personer og bedrifter som deltar er maktovergrep i mange tilfeller. Myndighetene har ødelagt en arena for næringslivstreff. Men det aspektet kommer det ikke til å bli satt søkelys på fordi ingrediensene i mothistorien berører folk mer. Den spiller på misunnelsen. Men også på berettiget harme, fordi det finnes sjarlataner som drar på andres regning, og eneste utbytte av turen, er deres personlige. Rådet til idretten og sponsorene er å forandre historien sin. Få den til å berøre folk. Hvis det er umulig å få til, er virkningene fra Lillehammer-OL død. Det var der idéen om forretningsmessig forbrødring på idrettsarenaer slo gjennom i Norge.
