Oppsigelsesfrihet? Ja, takk

Regjeringen fortjener full støtte for sitt initiativ om en mulig svekkelse av oppsigelsesvernet i Norge. En reform av vernet hilses velkommen i brede deler av næringslivet og bedrifts-Norge, slik både Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Bedriftsforbundet har gjort det klart.

Dagens lovverk er en av de viktigste hemsko for vekst i norsk økonomi. Spesielt små og mellomstore bedrifter har vanskelig for å ansette ekstrahjelp med dagens betingelser. NHO har derfor fullstendig rett når den påpeker at en svekkelse av oppsigelsesvernet trolig vil føre til økt jobbtilbud for ungdommer. Men også andre grupper - blant annet voksne arbeidssøkere og innvandrere - vil gagne på en mer fleksibel arbeidslov.

Som statssekretær Lars Arne Ryssdal i Arbeids- og administrasjonsdepartementet påpeker, er oppsigelsesvernet bra for de som allerede har jobb, men en barriere i forhold til de med lite jobberfaring.

Hvis en bedrift kan sparke en ansatt uten videre begrensninger, vil den tørre å ansette i langt større grad siden risikoen er minimal hvis forholdet ikke fungerer. Det er erfaringen i USA, der arbeidsgivere ikke har formelle begrensninger på ansettelser eller oppsigelser (bortsett fra at man ikke kan sparke noen på grunnlag av rase, kjønn eller alder). Og hvis en oppsagt arbeidstager vil klage, har han eller hun bevisbyrden, ikke arbeidsgiveren.

Like viktig er det at det ikke er begrensninger på oppsigelsestiden. En arbeidstager kan bli sagt opp på dagen og ventes å forlate kontoret med umiddelbar virkning. Når dette ikke fører til noen tragedie, skyldes det at den oppsagte arbeidstageren lett kan finne en ny jobb - nettopp på grunn av at en annen arbeidsgiver tør ta sjansen.
Nettopp denne oppsigelsesfriheten er en av hovedårsakene til at amerikansk arbeidsledighet er såpass lavt (i gjennomsnitt rundt fem prosent i nyere tid).

Og det er heller ingen tvil om at denne fleksibilitet gjør det lettere for mange gründere som ofte trenger hjelp i oppstartsfasen, men har usikre perspektiver på inntjening og likviditet.

Det norske oppsigelsesvernet er imidlertid ikke bare en hemsko for opprettelsen av nye arbeidsplasser. Den påfører enorm skade på norske bedrifters produktivitet og effektivitet. Med dagens ordning er det vanskelig å si opp mange ansatte, selv om de er udugelige og lite produktive. Dermed tar de opp verdifull plass for en annen potensielt bedre arbeidstager. Og med dagens oppsigelsestid, svekkes bedriften to ganger: Først ved at den har en ansatt som produserer minimalt i oppsigelsestiden. Dernest vil det ofte være et gap mellom sluttdatoen til den utgående arbeidstageren og startdatoen til hans etterfølger. Som regel må man bruke opptil en måned på å rekruttere, så må den utvalgte kandidaten si opp sin stilling og vente i tre måneder.

Det Norge trenger er en solid dose med arbeidsfrihet - der arbeidsmarkedet er mer fleksibelt og mindre regulert. Det vil gagne arbeidstagere, arbeidsgivere og norsk økonomi.