Oljefondets ikke-rapport
KOMMENTAR: Statens pensjonsfond - Utland (Oljefondet) sitt resultat for andre kvartal i år ble mottatt med jubel forrige fredag.
Det er lenge siden NBIM.sjefen Yngve Slyngstad har kunnet smile så bredt.
Det har han også all grunn til. Ikke så mye på grunn av resultatet, men måten det ble presentert på.
Det må være tidenes PR-stunt fra Norges Bank og NBIM (Norges Bank Asset Management).
PR-stunt
Kritikken har haglet over Oljefondet siden tapene på til sammen 633 milliarder kroner i fjor.
Nå er den bortimot forstummet. Et mer gyldent bilde at vår nasjonale gullkalv er vel knapt nok mulig å tegne.
Tallene først:
Til tross for en vekst på 309 milliarder (minus 40 milliarder i tilførsel fra Staten) så mangler det stadig et par hundre milliarder før fjorårets tap er innhentet.
Og riktignok er det fondets beste kvartalsresultat noensinne, men betyr det at det er godt?
Det meste skyldes en høyst unormal vekst i aksjemarkedet siden mars måned.
I USA har aksjene steget nesten 50 prosent i perioden, det globale aksemarkedet er opp 25 prosent og hovedindeksen på Oslo Børs har lagt på seg om lag 30 prosent.
Oljefondets avkastning på sin aksjeportefølje er 19,5 prosent.
Hurra?
Verdensmestre
Vi har et av verdens største investeringsfond.
Selv om vi bare utgjør en promille av klodens befolkning så eier vi 1,75 prosent av alle aksjene i Europa og 1 prosent av alle i hele verden.
Betyr det at vi er kjempegode i å drive statlige investeringsfond, Souvereign Wealth Fund (SWF), som det heter?
Ifølge en rapport som Deutsche Bank la frem i forrige måned krympet de statlige fondene med gjennomsnittlig 18 prosent fra slutten av 2007 til begynnelsen av 2009.
Oljefondet ble barbert mer 23 prosent i 2008.
Ikke nom med det; analytiker Steffen Kern hevder at tapene trolig er større enn det som til nå er opplyst.
De statlige investeringsfondene har i løpet av det siste året kjøpt store mengder aksjer i de prominente finansinstitusjonene på Wall Street, som Citigroup, Merrill Lynch og Morgan Stanley.
Bankene hadde på det tidspunktet hvor aksjene ble kjøpt urealiserte tap som tilsvarte mellom 60 og 70 prosent av investeringene. Dette er nå blitt litt mindre, men de urealiserte tapene i bankene er fremdeles mellom 12 og 87 prosent av markedsverdien, ifølge Deutsche Bank.
I Oljefondets portefølje (per 31.desember 2008) finner vi både Citi, Merrill og Morgan Stanley. Blant de ti største investeringene er HSBC og Banco Santander (per 31.juli 2009).
Så var dette med risiko, da.
Hva er risiko?
Investor Øystein Stray Spetalen står fortsatt fast på at Slyngstad & Co tar for stor risiko.
Mens professor Thore Johnsen ved Norges Handelshøyskole mener man bør ta større risiko.
Risiko kan måles på mange måter, men det enkleste er å sette de investerte pengene opp mot landets valutareserver. (Foreign Exchange Reserve Ratio).
På Souvereign Wealth Fund Institues liste ligger Oljefondet på 6.plass med en FERR-grad på 7,1.
De fleste land har en FERR-grad på under 1, men på toppen av risikolisten ligger Irland med 36,6 fulgt av Abu Dhabi med 29,5.
Det er intet fasitsvar på debatten om risiko. Spørsmålet er bare; hvor mye er vi villig til å satse?
Hvor er fremtiden?
NBIMs fremtidsutsikter er i kvartalsrapporten er omgjort til en sukkersøt historie om hvordan Oljefondet har klart å overtale fire selskaper til å avskaffe barnearbeidere ved å true med å trekke investeringer for 1,5 milliarder kroner tilbake.
Et korstog som ridder Slyngstad og hans tapre menn sverger å videreføre.
I tillegg skal Norges oljeformue brukes til å sikre aktivt eierskap i verdens vannreserver, og på andre måter å være med å redde verden.
Realiteten er ganske annerledes enn det rapporten gir inntrykk av.
Ifølge studier som pågår ved University of Oxford er det i første rekke private investeringsselskaper (private-equity companies), store meglerhus og hedgefond som tjener penger på statsfondenes sterkt økende investeringer.
Og politisk styring av SWF-ene er lite populært.
Økende konkurranse
Forskerne Gordon L Clark og Ashby H. B. Monk har blant annet intervjuet 146 erfarne forvaltere fra USA, England, Canada og Australia som rutinemessig har kontakt med statlige investeringsfond.
62 prosent synes ikke et lands regjering skal ha noen innflytelse på investeringsfondets beslutninger.
Et flertall på 38 prosent mener de ikke passer seg at fondet skal rapportere direkte til den politiske ledelsen.
Bare 30 prosent mener de interne resursene i SWF-ene er tilpasset de krav som det globale markedet krever.
Ekspertene etterlyser mer innsyn og større investeringsfrihet. Ikke minst legger forvalterne vekt på at det må bli felles investeringsregler for alle fond av denne typen for å dempe uroen blant de andre investorene for hva disse fondene etter hvert kan finne på.
Og på spørsmål om det er viktig å ha et forhold til regjeringen i OECD-land - som for eksempel Norge, Irland og Australia - for å få mandat fra deres offentlige fond, svarer et flertall på 40 prosent "enig".
Viktigere enn noensinne
Det hersker ingen tvil om at både det norske Oljefondet og andre statlige fond vil bli større, mektigere og viktigere i verdensøkonomien fremover.
Konkurransen mellom dem vil øke.
Enkelte land planlegger allerede å slå sammen sine statlige fond for å øke møte etterspørselen etter offentlig finansiering.
Dette er virkeligheten NBIM, Norges Bank og regjeringen må forholde seg til.
Som investor/skattebetaler kunne det være greit å vite hvordan Oljefondet og den politiske ledelsen tenker å møte disse reelle utfordringene.
Derfor er det viktigere enn noensinne å holde liv i debatten om hvordan fellesformuen bør forvaltes.
Kanskje vi kan ta festtalene etterpå?
Artikkelen er hentet fra siste utgave av Ukeavisen Ledelse.
Les flere kommentarer:
