Olje-Norge mangler private penger

Finnene vil ha Storebrand, som de tok Kreditkassen, og staten vil kvitte seg med brysomme eierskap? Hvem i all verden skal eie våre bedrifter? De som allerede er der, og ikke minst de som må skapes for å ta over for oljeindustrien?

Røkke unnskyldte seg nylig på en konferanse med at det var grenser for hvor mye han kan klare. Det er det vel også for Rimi-Hagen, Sveaas og tobakk-Andresen?

I alle fall er det er ingen som har lagt inn et konkurrerende bud på Storebrand, hvis vi ser bort fra DnBs politiske taskenspill.

Den norske kapitalismens mangelsykdommer på eiersiden kommer altså for dagen samtidig som behovet for eierskap og gode kapitalister er viktigere enn noen gang. Sammenhengen avdekkes også i en ny bok («Rikdommens Problem», Reve, Roland, Norman), der det igjen foreslås å sette den norske oljeformuen i arbeid innaskjærs.

Bra! Her er samme diagnosen stilt flere ganger de siste årene.

Det er ikke minst viktig at noen prøver å se de store sammenhengene akkurat nå. For nok en gang trues vi av en valgkamp som kjøres som om intet skulle ha skjedd med den norske staten. Og da tenker jeg ikke på at vi diskuterer skatter og avgifter, for det skal jo skille partiene.

Problemet er at debatten føres som om staten har like stort behov for å finansiere seg gjennom løpende skatter og avgifter som før. Som om velferdstilbudet i Norge er avhengig av bil- og boligskatt. Som om økt satsing på forskning må motsvares av et kutt i andre offentlige utgifter (typisk grunnskolen).

Slik er det ikke lenger. Begrensningen for utbyggingen av både norsk næringsliv og offentlige tjenester er mangelen på arbeidskraft.

Det vil si: Vi er i ferd med å stille oss slik at vi også savner penger.
For i praksis mangler vi altså utrolig nok både kapital, kapitalister og større eier- og forvaltermiljøer. Private sådanne. Slikt skjer når staten sitter på vår rekordhøye sparing, plasserer den i utlandet og struper kapital- og eierdannelsen i Norge.

Denne kapital- og eierskapsforvaltningen har ført til at norske bedrifter har dårligere lønnsomhet enn det som er vanlig i andre land. Når også de fleste politiske partiene er i ferd med å ta konsekvensen av at offentlig eide bedrifter ikke er optimal butikk, og kaster seg på privatiseringsbølgen, presses de få eiermiljøene i Norge akkurat når disse blir viktigere og viktigere for utviklingen av næringslivet.

Norske bedrifter er plutselig kommet i en skvis mellom en superrik stat som trekker seg tilbake og et svakt privat eierskap.

Det gir oss følende alternativer:

Enten må staten bestemme seg for å bli en bedre eier - altså tilføre kapital på en forutsigbar måte, gi klare målsettinger om resultater etc. Eller så må regjeringen som tar over etter høstens valg, sørge for kapital til privat eierskap som kan bygge og disiplinere bedrifter. Og det kan man for eksempel gjøre ved å gi sparepengene tilbake til folket, slik at vi tvinges til å spare selv i stedet for at staten gjør det for oss via folketrygden.

Hvis intet skjer, kjøpes den ene bedriften etter den andre opp. Storebrand i dag, DnB i morgen. Og flere kommer til å si som den norske eiendomskongen på Gran Canari, Bjørn Lyng: - Hvem vil jobbe med en banksjef som må ringe til København hver gang et lån skal gis.

Eller med Røkke:
- Når hovedkontoret ligger ute, blir beslutningsprosessen lenger og tregere.

Hva skal milliardene brukes til, er spørsmålet som bør dominere valgkampen. Enten regnestykkene viser at staten har 1000 eller 1500 milliarder i finansformue allerede. Eller om den blir 8000 milliarder om 10-20 år.

Det er besynderlig at bare høyrepartiene har fattet dette.