Økonomisk nasjonalisme

Når skal vi slutte med den økonomisk nasjonalismen?

Spørsmålet er aktuelt igjen i forbindelse med fusjonsavtalen mellom Den norske Bank og Gjensidige NOR. Etter at fusjonsforhandlingene ble kjent, tok både Danske Bank og den svenske Föreningssparbanken kontakt med Gjensidige NOR for å se på mulige alternative bud, men ble blankt avvist av sistnevntes styreleder Bjørn Sund. Det skjer etter at Gjensidige NORs konsernsjef Olav Hytta har signalisert overfor Stortinget at han mente en norsk løsning var det beste for bankens aksjonær.

Gjensidige NORs holdinger står i sterk kontrast til både Aksjonærforeningen og utenlandske aksjonærer, som mener et salg av Gjensidige NOR må skje basert på den mest attraktive løsningen prismessig – selv hvis det innebærer salg til en utenlandsk bank.

Aksjonærforeningen har rett når den påpeker at det ikke er styrets oppgave å sikre politikernes mål om en stor nasjonal finansinstitusjon. I stedet bør målet til enhver tid være å sikre aksjonærenes verdi og avkastning. Foreningen går så langt som å si at ”et fusjonsvedtak vil sende et klart signal om at det norske markedet er uprofesjonelt, statskontrollert og aksjonærfiendtlig.”

Vi finner det også ytterst betenkelig at staten, som eier 47,3 prosent av DnB, planlegger å bruke flere milliarder kroner på å kjøpe seg opp i det nye fusjonerte selskapet for å opprettholde sin prosentandel. Med andre ord: En fusjon mellom DnB og Gjensidige NOR fører til tap for både aksjonærer og den norske befolkning (som må betale statens videre oppkjøp i storbanken). I tillegg kommer det faktum at Norge etter en fusjon vil stå igjen med kun to storbanker istedenfor tre.

Alt dette for å unngå at en utenlandsk bank kjøper opp Gjensidige NOR.

Denne økonomiske ”patriotismen” kommer litt over en måned etter at Statoil skapte store bølger ved å gi kontrakten om å bygge ut Snøhvit-feltet til spanske Dragados istedenfor norske selskap. Da ble oljegiganten kritisert kraftig siden en slik avtale blant annet ville ha sikret arbeidsplasser hos Kværners verft i Rosenberg. At Statoil, som allerede hadde overskredet budsjettet for Snøhvit, måtte følge markedsøkonomiske prinsipper var det få av kritikerne som skjønte. Dragados kom med den billigste løsning. Punktum. Allikevel mente mange at det ville ha vært bedre med en dyrere, norsk løsning.

Disse eksemplene kommer kun et par år etter den langvarige utmattelseskrigen mot MeritaNordbanken etter at den la inn bud på Kreditkassen. Da var også mye av argumentene mot oppkjøpet at MeritaNordbanken var utenlandsk og ikke norsk.

Og hvem husker ikke det tragikomiske fusjonsforsøk mellom Telenor og Telia? Det er ingen tvil om at det var flere grunner til at fusjonen sprakk, men en av hovedgrunnene var en små-primitiv nasjonalisme på begge sider av grensen.

EU har satt som en av sine mål et felles finansmarked – der statsgrensene ikke skal diskrimineres. Selv om det ikke finnes noen lov mot utenlandsk eierskap av norske banker (slik Kreditkassen-salget viste) er det ingen tvil om at signalene fra norske politikere ikke gjør annet enn svekke imaget Norge har i utlandet som en av de siste nasjonalistiske bastionene i Europa.