Norge er ikke som det var

Helt siden aviser begynte å skrive om politikk, er journalistene blitt anklaget for å ville noe, eller for å ha en «agenda», som det heter nå. Det er ikke for ingenting de kalles den fjerde statsmakt.

En gang fantes noe som het politiske partier. Disse partiene holdt seg med aviser, og i avisene arbeidet skrivende mennesker som oppfattet seg mer som tillitsmenn enn journalister. Når det var valg, anbefalte de sine lesere å stemme på partiet, og slik understreket de sin avstand til journalistikken. Selvfølgelig hadde de en «agenda».

På 1970-tallet begynte systemet med partiaviser å gå av moten. Dagbladet var først ute med å erklære at heretter ville ikke avisen anbefale sine lesere å stemme Venstre, den ville bare anbefale dem å bruke stemmeretten. Siden begynte Aftenposten å «glemme» Høyre på valgdagen, inntil Arbeiderbladet for noen år siden mistet interessen for sin partitilhørighet og kalte seg Dagsavisen.

Valgkampen vi har lagt bak oss viser at også partiene er i ferd med å utspille sin tradisjonelle rolle. I hovedstaden fikk navnet Dørum større betydning enn Venstre. Ut over landet er det Kjell Magne Bondevik som appellerer, ikke Kristelig Folkeparti. Og er vi ikke for lengst dusere med Halvorsen, Stoltenberg og Petersen enn med SV, DNA og H?

Er det journalistenes skyld? Er det deres nye agenda – å begrave de politiske partiene? Det kan jeg aldri tenke meg. Det vi ser, er partier som begår harakiri på egen hånd.

For hvor er medlemmene deres? Hvor er møtene? Hvor er rådslagene? Kort sagt: Hvor er lidenskapen, begeistringen?

Er det de politiske journalistene som har vært på tjuvtokt?

Da Carl I. Hagen i vinter gikk løs på verstingene i eget parti, og dermed årelot sitt «livsverk» – var det journalistenes skyld?

Når de i valgkampen ikke gadd å snakke så mye med Hagen som tidligere, var det fordi de plutselig fant ut at han måtte boikottes, slik han selv påstår, eller kan det skyldes at han ikke lenger hadde noe å fare med?

At Thorbjørn Jagland kan være så klønete på en talerstol at hans egne ikke lenger vil han skal være statsministerkandidat, og kanskje ikke engang partiformann etter dette valget, hvem har ansvaret for det?

Og er det Akersgata, eller Marienlyst, som har ansvaret for at Jens Stoltenberg ikke gjør godt nok fotarbeid når han er ute og snakker med folk? Når selv hans egne påstår at han ikke skjønner hva som rører seg på grasrota, er det ham, eller journalistene, det er noe feil med? Når landets statsminister i et selverkjennende øyeblikk får valgkampens eneste skikkelige a-ha-opplevelse, nemlig at «Norge er ikke som det var» – er det journalistene som har lurt ham til å tro noe annet?

Så subtile er ikke journalister.

Nei, problemet vi står overfor, er de politiske partienes sviktende evne til å kommunisere med sine velgere. Det har oppstått et tomrom i spillet om innflytelse, og finnes det en lov i politikken, er det at slike tomrom fylles. Blant dem som ser sitt snitt til å rykke inn, er den fjerde statsmakt, og mediene har i denne valgkampen vært synligere enn kanskje noen gang før. Men det skal vi ikke gråte over siden de samtidig skjøtter en annen viktig oppgave. Med sitt engasjement, eller sin «agenda», holder journalistene nye beilere stangen: reklame- og informasjonsbyråene. Om noen representerer et demokratisk underskudd i denne sammenheng, er det selgere av vaskepulver og trojanske hester, og ikke journalistene. Det er intet mindre enn ufattelig at politiske partier som anser seg selv som bærere av ansvar, og fortsatt har en snev av idealisme i sine formålsparagrafer, søker slik hjelp i håp om å få velgere i tale. Klarere tegn på at de har mistet troen på egne krefter, er det knapt mulig å finne.

I en valgkamp anklages journalistene ofte for å sette dagsorden. Ja, takke fanden for det, for hvem skulle ellers gjøre det når politikerne og deres rådgivere viser unnfallenhet?

Denne valgkampen hadde i bunn og grunn bare en brennbar sak: kampen om sykelønnen. Stoltenberg tok et avgjørende stikk da han viste at Petersens skattelette ville være brukt opp før lunsj. Så drepende var argumentet, at noen fant det opportunt å la det tilflyte leserne av Dagens Næringsliv og VG at Stoltenberg også hadde vært inne på tanken å redusere sykelønnen.

Våpenet ble dermed smidd om til et tveegget sverd, som kunne fått ødeleggende virkning for både Arbeiderpartiet og Høyre. Alarmen gikk, og på kort tid tok LO og NHO saken ut av politikernes hender, og dermed også ut av valgkampen. Et mesterlig politisk spill, der journalistene gjorde langt mer enn å opptre som nyttige idioter. Uten deres hjelp, ville ikke historien ha kommet for dagen. Stoltenberg ville fortsatt hatt englevinger og trolig et bedre valgresultat å vise til. Og Petersen ville i det minste blitt politisk syk før lunsj.

Nå som valget er over, håper jeg en eller annen redaksjon virkelig kan gi oss the story behind the story om sykelønnen. Så skal jeg inntil videre bære over med all verdens dumme terningspill og missepregede konkurranser enkelte aviser holdt på med for å kåre den beste politikeren.