Når bankene taper penger

Det er opplest og vedtatt at den globale finansuroen vil få konsekvenser for økonomien for øvrig. Men gjennom hvilke kanaler kan problemer i banknæringen smitte over til realøkonomien?

Kredittkrisen brer om seg og anslagene på hvor mye bankene har tapt florerer. OECD har regnet seg frem til at de totale tapene kan nå 200-300 milliarder amerikanske dollar, tilsvarende ett års bruttonasjonalprodukt for fastlands-Norge. Selv om tapene vil fordeles på flere typer investorer, er det rimelig sannsynlig at bankene vil sitte igjen med mye av regninga.

Sprer seg

Det er også liten tvil om at problemene i banknæringen vil spre seg til økonomien generelt og dermed påvirke det inflasjonsbildet som Norges Bank og andre sentralbanker til enhver tid må vurdere. Men før man trekker skråsikre slutninger, kan det være greit å ha klart for seg noen av de smittekanalene som går fra bankene til økonomien for øvrig. I sin pengepolitiske rapport fra november gjør Bank of England seg noen tanker om nettopp dette.

Smittekanal

En viktig smittekanal som sentralbanken trekker frem i sin analyse, er den som går på bankenes kapitaldekning. De offisielle reglene for kapitaldekning tilsier at bankenes egenkapital må utgjøre en viss andel av størrelsen på balansen. Øker balansen, vil kapitalraten falle. Da må noe gjøres for at raten ikke faller under det reglene for kapitaldekning tilsier. Nettopp en økende balanse er et av de viktigste problemene som man står ovenfor i dagens finanskrise. Flere store internasjonale banker har sjaltet ut sin investeringsvirksomhet i markedet for subprime-boliglån til såkalte "Structured Investment Vehicles" (SIVs) og "conduits" - egne selskapsstrukturer i seg selv - og dermed tatt risikoen vekk fra sin egen balanse. Problemet er at disse strukturene er avhengige av kapitaltilførsel til sine lånefinansierte investeringer. I et likvid marked med høy appetitt på risiko, har man kunnet bruke kapitalmarkedene. Men nå som markedene til en stor grad har tørket inn, har bankene selv måttet ta over finansieringsansvaret - og risikoen. Det vil si at balansen øker og kapitalraten faller tilsvarende.

Færre lån

Hva må man gjøre? Bankene har to muligheter. Den ene er å tilføre mer egenkapital. Dette skjedde nylig med den amerikanske banken Citigroup, som fikk tilført 7,5 milliarder amerikanske dollar - tilsvarende en 5 prosent eierandel - fra det arabiske emiratet Abu Dhabis nasjonale investeringsfond (tilsvarende vårt eget oljefond). Den andre muligheten er å redusere størrelsen ellers på balansen. Med andre ord: Kutt ned på nye utlån. Det vil si færre utlån til nye investeringer for bedriftene og til husholdningenes forbruk og huskjøp.

Renten opp

Ikke bare tilgjengeligheten, men også prisen på kreditt blir påvirket av finansuroen. I det store og hele finansierer bankene sine utlån gjennom innskudd eller ved å låne penger i kapitalmarkedet. Finansieringskostnadene er med på å bestemme hvor høye utlånsrentene blir. I høst har vi sett en økning i finansieringskostnadene ved at rentene i pengemarkedet har økt mer enn det forventningene til styringsrentene skulle tilsi. Dels har finansieringskostnadene økt fordi man er usikre på hvilke banker som sitter på potensielle tapsposisjoner. Med andre ord har kredittrisikoen økt. Dels vil også bankene holde på sin egen likviditet i tilfelle det skulle dukke opp tap på egne eksponeringer eller fordi man forventer å måtte føre en SIV eller to tilbake på sin egen balanse (jfr. poenget om kapitaldekning). Uansett grunn vil økte finansieringskostnader over tid føre til at utlånsrentene må settes opp, gitt at styringsrentene ikke kuttes.

Effekten varierer

Det finnes også flere smittekanaler fra banknæringen til resten av økonomien. Fellesnevneren for de fleste av disse er at dersom finansuroen vedvarer lenge nok, vil bankene måtte kutte størrelsen på låneporteføljen sin og/eller sette opp rentene på eksisterende og eventuelt nye lån. Det vil normalt kunne få effekter for både privat forbruk og bedriftsinvesteringer. Men effektene fra den finanskrisen vi er inne i nå vil variere fra land til land, avhengig av hvor stor finansnæringen er, i hvilken grad forbruk og bedriftsinvesteringer har vært lånefinansierte og, kanskje viktigst, i hvilken grad landets banknæring har vært eksponert mot strukturerte finansprodukter, som for eksempel markedet for subprime boliglån. Foreløpig har undersøkelser fra sentralbankene i både USA, eurosonen og Storbritannia indikert at bankene strammer inn kredittvilkårene og at låneetterspørselen avtar. Men vi har ennå få harde fakta som peker i samme retning. Kredittveksten holder seg høy og utlånsrentene ser ikke ut til å ha økt nevneverdig. Men effektene kan være forsinkede og vi (og sentralbankene) må antakeligvis sitte på vent en god stund til før det totale skadeomfanget blir klarere.