Muligheter i tøffe tider

Det gjør Beata Golebiewska. Hun forteller på side 36 om vanskeligheter, men har nå kommet såpass godt i gang at det ser lyst ut.

På en måte er hun i slekt med stavangermannen Jan Inge Eielsen i Flumill. Han har minst like stort pågangsmot, og har konstruert tidevannsskruer som skal temme storhavet og få miljøvennlig energi ut av det. Nå øyner han håp om å få kommersialisert ideen sin i Skottland, men i årene som har gått forut har han fått smake hva det kan koste å forfølge sine ideer forretningsmessig. «Det har blitt et liv i forsakelse, med lite ferie og uten noen sikker inntekt. Jeg har forsømt alt annet,» sier han på side 16 i dette bladet.

Driftene bak det å drive bedrift er mange, men fellesnevnerne for de fleste er at det koster blod og svette, og mange mislykkes, men heldigvis er det også mange som lykkes. Og lykketreffet kan komme i hvilken som helst bransje. Barnevennlige leker og private barnehager, for eksempel, tilhører ikke de næringsmessige satsingsområdene til regjeringen. Likevel har ekteparet Randi og Hans Jacob Sundby klart å komme opp i en årsomsetning på nesten 100 millioner kroner på dette. Og selskapet deres fortsetter å vokse (se side 44).

Disse startet opp før den økonomiske stagnasjonen rammet oss. Vi ser to motsatte reaksjoner på finanskrisen. Noen vil trygge det de har og er svært forsiktige med investeringene, selv om det vil koste markedsandeler. Andre vil utnytte konkurrentenes tilbakeholdenhet og gir full gass for å kapre en økt del av markedet.

Uansett er usikkerheten om hvordan kjøpevilligheten i markedene utvikler seg fremdeles stor, selv om bedriftslederne hele tiden har sett mindre svart på det enn rikssynserne blant samfunnsøkonomene. Det største lyspunktet er børsen, som har brutt den langsiktige fallende trenden (selv om kortsiktig trend p.t. er ned), og hausseindeksene til bl.a. Investtech.com, som virkelig tar markedet på pulsen, viser at den verste pessimismen er borte fra markedet.

Dette gir imidlertid langt fra grunnlag til å si at vi er over det verste. Avventende er den rette beskrivelsen av børsmarkedet. Det beveger seg sidelengs, det vil si at hovedindeksen stort sett holder seg på omtrent samme nivå.

Dessuten er det slik at børsmarkedet snuser seg fram til endringer tidligere enn bedriftsledere, samfunnsøkonomer og politikere. Derfor vil etter all sannsynlighet en generell økonomisk oppgang først komme noen måneder etter at børsene har etablert stigende trender i kursene. Og det er først når bedriftslederne (og forbrukerne) tror på oppgang, det blir fart i økonomien igjen, for da blir de offensive og investerer.

Endringer i arbeidsledigheten er den viktigste enkeltfaktoren å følge med på når man vurderer hvilken vei det går med realøkonomien. Så lenge arbeidsledigheten øker, er det vanskelig å tro på økonomisk oppgang.

Det betyr at bedriftene må regne med at tidene blir enda tøffere, og myndighetene må være på alerten med nye tiltak.

Vi berømmer regjeringen for den jobben den har gjort for å sikre næringslivet tilgang til kapital, selv om en del av tiltakene kom lovlig sent, men det kan godt hende den må bidra med mye mer på den delen av økonomien den har en viss kontroll over.

Det neste harde trøkket kan komme fra valutamarkedet. Bedrifter som eksporterer har så langt kunnet glede seg over at kronen har vært svært svak i mange måneder. Nå mener stadig flere med innsikt i valutamarkedet at kronen kommer til å styrke seg. Det er dårlig nytt for alle som selger til utlandet, der det økonomiske fallet dessuten er mye kraftigere enn i Norge, og markedene følgelig mye dårligere.

Stagnasjonen er i stor grad psykologisk drevet; alle taper på at så mange ikke vil bruke penger, men for de som er offensive i tankegangen ser verden annerledes ut. På sidene 26-30 er ti kjente og vellykkede gründere samstemte i at dette er tidspunktet for å starte noe nytt. De kommer med råd til dem som går med offensive planer.