Mer ku på Østlandet?

Det er tollavgiftene på stål og appelsinjuice som forårsaker fattigdommen. Brasils president Fernando Henrique Cardoso svarte hissig på en kritisk USA-rapport om ulikhetene i det brasilianske samfunnet.

Det var for to år siden. Nå er nye stålavgifter banket igjennom, og snart skal president Bush skrive under på en subsidiefest for USAs bønder uten sidestykke.

Samtidig har norske bønder krevd 1,7 milliarder kroner i økt støtte fra en regjering som har tilbudt 350 millioner.

- Vi trenger mer ku på Østlandet, uttaler lederen for Bondelaget, Kirsten Indgjerd Værdal. Som vanlig lurte bondeorganisasjonen også denne våren på om det var bryet verdt å sette seg til forhandlingsbordet med staten. Når du leser dette, har de vel brutt som vanlig.

Håper de på Bush?

Det er noe som er forferdelig galt med verdens jordbruksproduksjon. I stadig sterkere grad bekymres vi over vekstfremmende tilsetninger i matvarene, mens de som lever av å produsere, knapt har råd til smør på brødet, skal vi ta dem på ordet.

Dessverre overskygger dette helt det grunnleggende positive: Det produseres mat til alle munner.

Verst er det at jordbruksproduksjon - og mulig eksport - er de fattigere landenes store mulighet. Her kan de skaffe seg sårt tiltrengt utenlandsk valuta. De kan skape vekst og økonomiske ringvirkninger i samfunn som kneler under tilbakevendende kriser.

Så langt er disse landene systematisk sveket. For forhandlingene om økt frihandel har knapt født mer enn papirtigre, på landbruk, på tekstil, på...

Og i det den nye WTO-forhandlingsrunden starter, kliner altså Kongressen i USA til med 80 prosent økning i landbrukssubsidiene (opp til 180 milliarder dollar i løpet av ti år).

- Markedet har sviktet bøndene så forferdelig, er forklaringen til en av bondetalsmennene. Prisene har altså falt for mye!

Nå blir det mer overproduksjon og flere bønder - og mindre effektivitet.

President Bush er blitt proteksjonismens sendebud i det som kan bli et tilbakeslag for globaliseringen.

Så trenger vi egentlig mer ku på Østlandet? Selvfølgelig gjør vi ikke det. Vi klarer oss helt utmerket med at det er igjen 700 melkebruk i Østfold, Akershus, Vestfold og Oslo, så vidt jeg kan forstå.

Det norske landbruket er gradvis bygget ned de siste årene. Antall årsverk reduseres like sikkert som høst følger sommer, det blir færre bruk og nå skal en mer effektiv melkebørs (som bøndene er imot) øke tempoet. Det eneste som er sånn noenlunde stabilt, er at staten sender sjekker for drøyt ti milliarder kroner til bøndene, som i tillegg får lov til å prise sine varer langt over det som det globale markedet kan ta. På toppen har vi et milliardsluk av et landbruksbyråkrati.

Heldigvis har vi åpne grenser til Sverige ennå. Her kan galskapen måles. Grensehandelen økte i fjor med nye 12 prosent (7,5 mrd. totalt), til tross for at halveringen av momsen fra 1. juli fikk en mediedekning på linje med Mette- Marits solforbrenning.

Det er derfor ufattelig at bøndene tror de fortsatt kan øke prisene kraftig. Det sier mange tusen forbrukere nei til daglig ved sin handletur over grensen, og næringsmiddelindustrien kan naturligvis ikke utholde verdens dyreste råvarer (er Sveits verre?) i det uendelige.

Det vi trenger på Østlandet i årene fremover, er etter alt å dømme ledig arbeidskraft.

Regjeringen bør si nei til å skrive ut et nytt milliardbeløp, og stå på sitt opprinnelige tilbud om skattelettelser og økt kvotehandel. Politikken må følges opp globalt. Frihandel på områder som er sentrale for u-landene, er enda viktigere enn de årlige almissene vi bruker på de fattigste av de fattige. Her må Norge lytte til Brasils president. Tendensen til økt frihandel med jordbruksprodukter må styrkes etter tilbakeskrittene i USA.