Mediepulsen: Svarte TV-skjermer i 2005
Det holder ikke å betale tv-lisensen. Allerede ved utgangen av året 2005 kan 1,4 millioner norske tv-apparater få svarte skjermer om eieren ikke punger ut med en ekstra avgift på minst 496 kroner i året. Fjernsynet skal digitaliseres. I Norge skal overgangen skje med tvang og tomme skjermer. Dette kan aldri gå bra.
Fjernsynet skal vinke farvel til gammel teknikk. De digitale signalene skal erstatte de analoge. Det nye systemet gir bedre kvalitet, lavere produksjonsutgifter og muligheter for en mangedobling av antallet kanaler. Dessuten kan det fungere interaktivt. Du kan begynne å «snakke» med din tv-stasjon, og når som helst velge hvilke programmer og filmer du vil se eller høre, uavhengig av kanalens eget sendetidspunkt. Kanalene velger ikke for deg, du velger i dem.
Slik lyder i hvert fall entusiastenes fremtidsmusikk. Hele tv-bransjen i alle verdens land har oppfattet at revolusjonen kommer. De eneste som ikke har skjønt noen ting, er forbrukerne. I Nokia-landet Finland kan nesten hele befolkningen allerede i dag ta inn digitale bakkesignaler hvis de kjøper seg en liten mottakerboks som kobles til tv-apparatet. Men bare 30.000 har latt seg friste. I Sverige skal tallet ligge noe over 100.000. I Storbritannia er slokkingen av de analoge sendingene utsatt til 2010 etter en motstandsstorm i befolkningen; i Finland blir det ikke svarte skjermer før i 2012, seks år senere enn først planlagt.
I Norge skal man ikke ha noen repetisjon av denne sendrektigheten i nabolandene. De som vil innføre den digitale framtiden, og som er de eneste søkerne til å drive et digitalt bakkenett for fjernsyn, selskapet Norges Televisjon, krever rett slett en garanti fra staten for at de gamle signalene skrus av nyttårsaften 2005. Innen da må alle som ikke har kabel eller parabol pent finne seg i å hente en dekoder i butikken, og binde seg til en årlig avgift på 496 kroner i tre år fremover.
Kanskje ingen stor sum, i hvert fall ikke hvis man på kjøpet kunne få hele den lysende himmelen av nye tilbud som digital-teknikken burde gi. Men det får man ikke. Kun fire kanaler, hvorav de tre første er NRK1, NRK2 og TV2, ingen interaktivitet, ingen frie filmvalg, men en mer avansert form for tekst-tv enn i dag.
Det ser derfor ut som 600.000 norske husstander, pluss alle som har et ekstra tv hjemme, eller fjernsyn på hytta, må betale en pen, liten sum for å få omtrent det samme som de har hatt i årevis. De som vil kreve inn avgiften har regnet ut at de har 1,4 millioner tv-apparater å beskatte.
Norges Televisjon eies av NRK og TV2 med Tor Fuglevik som direktør. De to norske allmennkringkasterne er kommet i en lei knipe. Hvis de ikke er med på digitaliseringen, er de dømt til å tape i det lange løp. Samtidig er de forpliktet til å få sine sendinger frem til så å si hele befolkningen. Noen har hevdet at dette kunne ordnes med parabolantenner, men Tor Fuglevik har svart at da kjenner man ikke norske fjell og daler. NRK og TV2 mener at det må bygges ut et bakkenett. Et slikt nett koster enormt, kanskje tre milliarder kroner. Stortinget har nektet å finansiere løftet, og derfor sender selskapene en regning på over to milliarder ut til folket i stedet.
Spørsmålet er om man kan utstede slike regninger til en kunde som overhodet ikke har bedt om varen, og som sannelig også får lite igjen for kjøpet i hvert fall i første omgang. Det er dessuten høyst usikkert om det er juridisk holdbart å kreve en bindingstid som går over tre år.
Alt ville naturligvis ha vært mye enklere om forbrukerne hadde kastet seg like entusiastisk over den digitale tv-teknikken som de har gjort med mobiltelefonen og pcen. Når så ikke har skjedd, bør Tor Fuglevik & Co. stille seg spørsmålet om denne nye medieformen er prematur. Definisjonen på et massemedium er mer enn en strålende oppfinnelse som er utviklet til et fungerende redskap. Redskapet er ikke et massemedium før brukerne vil ha det. Det må rett og slett ha kjøpere før det kan kalle seg noe mer enn teknikk. Så langt har ikke digitalt fjernsyn mer enn en håndfull frivillige kjøpere. Å gjøre over en tredel av folket til tvangskjøpere er en dårlig og ganske grådig idé. Særlig når man samtidig våger å stenge de signalene folket vitterlig har betalt for gjennom den årlige lisensen.
Det var ikke slik løftene om det eventyrlige digitale universet lød for noen år siden og heller ikke slik det bør bli.
