Mediepulsen: Hovmod for fall

År 2002 har ikke vært blant de beste i norsk mediehistorie. Annonsetørke og nedbemanninger, sluttpakker, journaliststreik, fare for underskudd og fallende opplag har preget bransjen. Samtidig er den journalistiske troverdigheten kommet under ild. 2002 ble året da hovmodet sto for fall.

Det er ikke lenge siden de ledende mediehusene struttet av selvtillit. På slutten av 90-tallet pekte alle piler oppover innenfor trykte så vel som elektroniske medier. De fete 90-årene bidro også til en overoppheting av den journalistiske selvtilliten hos mange av fagets utøvere.

Nå er det magrere tider. Man må innenfor VG-huset for å støte på den suverene selvsikkerheten som inntil nylig preget store deler av bransjens deltakere. På relativt kort tid har journalistfaget vendt interessen for slående punchlines til fallende bunnlinjer, for så å ende opp i kravet om bedre sluttpakker.

Det er en tid siden det økonomiske overmotet sank hos eiere, direktører og redaktør. Det nye av året er at det journalistiske hovmodet også har fått en knekk.

Opptakten til årets forskrekkeligheter kom under journaliststreiken i sommer. I løpet av noen hete dager klarte journalistene å sette sin troverdighet som informasjonsarbeidere i alvorlig fare. Ikke fordi de streiket, men fordi det ble sagt og gjort mye underlig av folk som ellers bør være nøye med ord. Respekten for ytringsfrihet og sannferdighet ble kraftig utfordret av dem som selv lever av at denne respekten holdes i hevd. En av de lokale streikelederne foreslo sågar å brenne alle avisene i sitt distrikt, mens andre marsjerte med glød mot redaktørenes spede forsøk på å opprettholde en avtalefestet rett til en viss informasjonsstrøm.

Verre er det blitt utover høsten. Særlig pinlig er naturligvis episodene fra TV2, med Gerhard Helskogs skandaliserte program om norsk vinteridrett som kronen på verket. TV2 er kommet i en paradoksal situasjon. Alle hyllet kanalen da den for noen år siden valgte Kåre Valebrokk som sjef – fordi pengemaskinen endelig fikk en redaktør på toppen, og ikke bare en administrator. Men Valebrokks redaktørgjerning ser ut til å fylles av rollen som den effektive beklager. Kanskje han snart burde begynne å se på fjernsyn – før programmene går på lufta? Redigere mer og beklage mindre!

Valebrokk har aldri lagt skjul på at journalister gjerne må ta seg en øl i løpet av arbeidsdagen, men det burde vel ikke gi reporterne rett til å intervjue folk som selv sier de er berusede, i hvert fall ikke når vedkommende medietulling gjentatte ganger har bevist at han kan trenge beskyttelse mot seg selv. Både TV 2 og Se og Hør har i det siste gjort sin journalistikk like stakkarslig som sitt yndede objekt, Sven O. Høiby.

Norske journalister og tv-medarbeidere har markert seg uvanlig sterkt i årets bokhøst. Noen skal bare ha satt navnet sitt på omslaget til en allerede ferdigkokt suppe. Dem om det, navnet eier de selv. Men fagets troverdighet tjener lite på den slags. Det har heller ikke hevet respekten for journalistikken at årets største blundere når det gjelder gjengivelse av enkle fakta – som når krigen kom til Norge – er gjort av journalister som prøver seg i bokformat. Pussig nok har nettopp to av de journalistene som gjennom årene mest har markert seg i forhold til andres bøker – gjennom sine programlederroller i NRK/Bokbadet – blitt de to samme som har fått mest pepper for feil og slurv da de i år skrev egne bøker.

Helskog-saken har ikke bare revet i stykker en enkelt programleders skyhøye selvbilde, men tatt med seg i fallet en hel sagnombrust sjanger, den gravende og undersøkende journalistikken som gjennom egne arbeidsgrupper og med særegen dramaturgi setter all makt til veggs. Troverdighetstapet er nok større enn TV 2 tror, fordi mange har fått bekreftet sine mistanker om at selve stilen og tidligere programmer også har vært overdrevet og feilfokusert.

Ingen positive signaler i medieåret 2002? Naturligvis, men i tråd med alle journalistiske læresetninger (og den menneskelige interesse og hukommelse), teller ikke det normale og pyntelige mye når status skal gjøres opp. Det er perlerekken av feil, kriser og mageplask vi kommer til å huske fra dette året når det gjelder norske medier og journalistikk. En betegnelse som «annus horribilis» er likevel å ta for hardt i. Uttrykket må reserveres for verre kriseår. Tross alt vil de fleste norske medier leve trygt videre etter nyttårsaften. Dessuten blir det en lettelse at arrogansen er jekket mange hakk ned. Men hva som blir vanskeligst å rette opp – økonomien eller den journalistiske troverdigheten – er ikke lett å si. Forhåpentlig er de på lang sikt gjensidig avhengig av hverandre.